Å stå på sidelinjen

Kjære deg.

Det er en vond følelse å stå på sidelinjen og være vitne til feilvurderinger. Det er en vond følelse å ikke kunne gi råd. Særlig når man ser at det er valg som gjøres på gale premisser. Men man må bare være stille. Ingen eller i alle fall veldig få, har lært av andres erfaringer. Man må gjøre dem selv. Jeg er klar over dette og holder derfor stille, men det smerter.
Det som er spesielt for barn og foreldre, er vel at barnet ikke forstår at uansett så vil mor være mor, far vil være far og barn vil alltid være barn. Samme hvor gamle alle blir.
Foreldre og barn relasjoner endrer seg nok gjennom tiden. Det er ikke det samme å være foreldre til en toåring, en tiåring eller et voksent barn. Og slik skal det være.
Det er en tid til å holde, en tid til å begynne å slippe og en tid til å slippe helt. Men kjærligheten er der, hele tiden. Tror jeg. Og man håper hele tiden at ballasten i form av kjærlighet og lærdom følger sine barn.

Hilsen liv