Husket du å takke?

Kjære deg.
Dette var et spørsmål jeg ble stilt, oftest av mor, mens hun hadde stemme og ork.
Som regel husket jeg å takke. Ikke alltid.
En grandtante ga meg alltid hjemmestrikkede strømper til jul. Brune, lange strømper, som klødde. Hadde de ikke klødd, hadde jeg vel hatt lettere for å si takk, men takken satt fryktelig langt inne. Mor både så og visste, så et dult i ryggen var nok med på å frembringe et ikke dyptfølt takk. Om hun var i nærheten, Hvis ikke, kom spørsmålet: Husket du å takke?
I dag ville jeg nok sagt det samme til mine barnebarn, om de hadde fått slike gaver, frembrakt med omtanke og henders arbeid. Men det er få som strikke brune, lange strømper som klør, nå.
Jeg strikker ikke lenger og savner det, men den tiden fingrene fortsatt var villige til å håndtere strikkepinner og garn, ble det sokker og strømper, gensere, jakker, tunikaer og ytterplagg til stor og liten. Men ull som ikke klør ble alltid valgt.

Nå er det mer man bør takke for, enn brune, lange, hjemmestrikkede strømper, som klør eller ikke. Men husker vi det?
Vi som har trukket vinnerloddet her i livet.
Husker vi å si takk til dem som gjør oss en tjeneste, liten eller stor?
Husker vi å si takk for at vi slipper bomberegn?
Husker vi å si takk for at vi har et sikkerhetsnett i hverdagen vår?
husker vi å takke for at vi har en natur som gir oss bær og vekster?
Husker vi å si takk og telle våre velsignelser hver kveld?
Eller tar vi det hele som en selvfølge?
Takk for at du leste 💕

Hilsen liv