Kjærligheten har sin plass i livet. Er man heldig, møter man foreldrenes kjærlighet først. Er man ekstra heldig, ser man den, verdsetter den og bærer den med seg, resten av livet. Og man kan i sine mørkeste stunder si: "Jeg har i alle fall vært elsket". Ikke stor trøst?
Jeg vil si : "Jo, det er en trøst". Om jeg ikke er elsket akkurat nå, har jeg vært det. Det kan alltid hende igjen.
Den går sine omveier, kjærligheten. Man elsker noen som ikke elsker en selv. Man blir elsket av noen man helst ikke skulle ha vært elsket av. Man tror man elsker, men elsker egentlig å elske, ikke mennesket.
Kjærlighet er nødvendig. Alltid. Og er den noen sinne "bortkastet"?
Hilsen liv
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar