Bekymringer

Som forelder gjør man seg bekymringer, ikke fordi man ikke har tillit til at barn ikke kan eller ikke er flinke nok. Men rett og slett fordi barnet/barna er så verdifulle for en at en stille bekymring ligger der. Nesten alltid.
Denne stille bekymringen øker om distansen er stor, både fysisk og psykisk. For så lenge man intet vet, er det lett å få galt inntrykk.
Man vil sitt barns beste, man vil gjerne hjelpe til om man får lov og man vil gjerne føle seg trygg på at alt er i orden. På alle områder.
Jeg vet at det er mye å be om, dette å føle seg trygg på at alt er ok. Mange lider nok i stillhet, andre gjør ikke det. Noen ganger blir denne bekymringen oppfattet som mas og overvåkning. Men er den det?

Hilsen liv