Alltid på reise

Kjære deg.
Livet er en reise i tid, tanker og følelser, ved siden av de fysiske reisene. Man forflytter seg på mange vis. Ikke minst mentalt. Man vokser, erfarer og modnes. Ikke i samme takt eller styrke, men likevel. Fra å være uvitende og avhengig av andre, skal man lære mye og bli relativt uavhengig. Man skal klare seg selv og sitt liv. Denne merkelige reisen, vi alle legger ut på.
Livet er dyrebart, vanskelig, morsomt, engasjerende og aldri kjedelig, egentlig. Hvor reisen har gått, hvilke reisemål man har nådd, vet man ikke. Kanskje man aldri helt får vite det heller? Hvilke reisemidler vi har brukt underveis har vi valgt selv. Kanskje man valgte en kamel, når man burde ha valgt et skip. Eller tok fly, når bena hadde vært mest hensiktsmessig.
Medpassasjerer har man. Noen valgte og mange uvalgte, men uunngåelige. Noen medpassasjerer ville man helst ha vært foruten og noen steg av i utide, synes man. Felles for alle mine medpassasjerer er at de har lært meg noe. Det er ikke til å unngå at man lærer. Men lærer man det man burde?
Innholdet, reisemålene er heller ikke selvfølgelige. Noen har evnen til å spre glitter over de fleste stoppene sine underveis. Finner farger og skjønnhet der andre ikke klarer å få øye på annet enn gråhet. Det tror jeg er en god egenskap. Ikke å alltid være munter og optimistisk, men realistisk og samtidig se det flotte, glitrende og fargerike. Klarer jeg det? Klarer du det?
Lengden på reisen vet vi heller ikke mye om. Kanskje den er kort, for kort, for noen? Kanskje den blir lang og man ønsker at den tok en ende?
Reisens ende kjenner vi. Den har alltid vært den samme for alle mennesker. Men reisen, den er alltid vår egen. God tur.

Hilsen liv