Å vente

Kjære deg.
Så venter man igjen. Ofte virker livet som et evigvarende opphold på et venterom. Det er naturligvis ikke sant. Men det kan kjennes slik.
For øyeblikket venter jeg på vår, ikke bare den kalendariske våren, men den følte. Den med gryende liv og sveipende skyer. Den som har med seg pollen og nyseblomster, hestehov i grøftekanten. Den som gir et menneske et ønske om å bære færre klær, å synge i kor med kvitrende fugler, å snuse inn angen av blåveis. Den våren.
Lyset dominerer dagen lenger. I et lunt hjørne uten vind, men med sol, kan man innbille seg at våren virkelig er her. Helt til snelukten og kuldegradene vrir seg inn i nesen.
Så tøfler man inn og fortsetter venting.
Og plutselig er våren her.

Hilsen liv