Noen ganger skriver man brev som aldri blir sendt. De blir i stedet lagt i en skuff eller revet i stykker. De fleste av oss har vel erindringer om slike brev? Jeg har en del av de brevene. Ikke liggende i en skuff, men lagret i hukommelsen. Noen av dem er jeg glad for at jeg aldri sendte. Men ett burde ha vært sendt. Både for min egen del og for mottagerens del.
Kanskje tiden hadde vært litt feil, men likevel. Det er ord som i alle fall ble skrevet og som burde ha vært lest. Slik gikk det ikke og nå er tidspunktet for lengst passert. Intet brev vil noensinne nå vedkommende. Øynene som skulle ha lest finnes ikke mer.
Om brevet hadde blitt sendt og lest? Jeg vet ikke om det hadde endret så mye. Kanskje noe? Kanskje vi begge hadde kunnet lene oss tilbake og si til oss selv: "Godt. Slik var det og nå kan vi endre på det".
Så nå skriver jeg mine brev og sender dem. Om ikke annet, så legger jeg dem her. Leksen er lært. Kan du si det samme?
Hilsen liv
Dette inspirerer meg til en tekst. Tumler med mange tanker disse dagene. Så vet du det!
SvarSlettSå godt å kunne være til inspirasjon.
SlettTakk skal du ha :)
Vi går vel alle med et brev eller to i magen. Eller et klapp på skulderen. En kommentar. Et smil. Ting som aldri får utløp, og derfor aldri når fram til annet enn vår egen frykt eller vår egen latskap.
SvarSlettJeg la ut et dikt en gang, hvor blant annet dette med uskrevne brev ble nevnt. Du finner det under linken om du ønsker det.
http://vannlandet.blogspot.no/2012/12/dommedag-er-avlyst-og-det-gar-mot-var_22.html
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Jeg tror det er slik med de fleste av oss :)
Slett