Det er vondt å savne. Dersom man i tillegg er redd for å gi uttrykk for sitt savn, blir det enda verre. Jeg savner. Og jeg er redd for å gi uttrykk for savnet mitt.
Mye fordi jeg kanskje er redd for reaksjonene som kan komme, når jeg gir uttrykk for savnet.
Redd for å tråkke over noen grenser. Redd for å blir misforstått.
For det kan man bli. Et savn kan av andre oppfattes som egoisme, det er det jo, forsåvidt.
For det handler jo om meg og mitt velbefinnende.
Det kan virke påtrengende for den som er objekt for savnet mitt.
I dag har jeg gitt uttrykk for mitt savn og jeg gruer.
Jeg gruer for hva jeg kommer til å få til svar og jeg gruer for å ikke få svar.
På den annen side. om jeg ikke uttrykker det, hva vet da den andre?
Kanskje vedkommende synes jeg er kald og ufølsom?
Kanskje venter vedkommende på et initiativ fra meg?
Så jeg turde, i dag.
I morgen hadde jeg kanskje ikke hatt mot nok.
Hilsen liv
Det var flot.
SvarSlettKnus fra mig.:)
Kirsten
Måtte skrives, dette også. Klem :)
SlettVeldig, veldig bra ! God klem til deg.
SvarSlettSlik er det vel, noen ganger :) Klem
SlettDet blir vel slik for de fleste i livet, at savnet dukker opp. Dette forteller også meg at det er stor forskjell på oss mennesker, også på dette området. For redd for å fortelle at jeg savner, har jeg aldri hatt føling med. Kanskje er det jeg som er egoistisk? :) I alle fall tenker ikke mine tanker at det er egoisme fra din side.
SvarSlettDette var nye tanker, eller tanker fra en annen vinkel enn jeg har sett det fra. Tror jeg tar med det jeg noen dager, Annemor, i takene. Kanskje også jeg oppdager noe jeg ikke har oppdaget med dette. Hvem vet? ;)
Jeg har kanskje noen merkelige vinklinger i blant. Men for noen er det et uttrykk for egoisme å gi uttrykk for savn. Å si: "Jeg savner deg" blir oppfattet om et press, et emosjonelt press, av noen. Kanskje fordi det blir sagt jeg? Kanskje det er bedre å si: "Du er savnet"?
SlettJeg vet ikke og er en smule i villrede, spesielt i forhold til dette spesifikke mennesket, som jeg altså savner. Og som synes at uttrykke for savn som begynner med "jeg" ikke er brukbart.
Vi får se hvordan det bærer i vei :)
Synes det er fint jeg, Annemor, med dine "merkelige vinklinger", som du sier. Men som ikke blir oppfattet som det av meg, i alle fall. Jeg tror at om en har mot til å lufte dem, slik som du gjør og kanskje også jeg selv gjør i mellom, da går verden og forståelsen for hverandre videre. Jeg tror du skjønner hva jeg mener. ;)
SlettEn må vel regne med, når en ikke fremstår som "ei grå mus", at en da en og annen gang blir misforstått og kanskje til og med blir satt i en bås som en selv slett ikke trives med å stå i. Jeg tror også her du skjønner hva jeg mener. :)
Kanskje er uttrykkene en bruker om dette også litt avhengig av de forskjellige stedene vi lever i, den enkelte? Og jeg er også sikker på at miljøet en er vokst opp i og lever i også har stor innvirkning her. Som i så mange andre tilfeller. Jeg tygger litt videre på dette jeg, men enda har jeg ikke merket noen vegring i å fortelle åpent og ærlig om at jeg stadig merker savnet etter flere enn bare et par stykker. Som sine egne foreldre, for eksempel. :)
Det kan hende også jeg er både i villrede og til og med "på jordet", men jeg velger det jeg, fortsatt, å ture frem i samme stilen som tidligere. Koste hva det koste vil, men jeg vil fortsatt velge å savne de jeg savner. Og uten tanke for egoisme. Jeg velger vel og kalle det å være glade i folk jeg, Annemor. ;)
Ja, det er vel også en form for savn det at jeg bruker så pass mye av min tid på blogger også, selv om jeg har tiden fylt med andre tanker og gjøremål. ;) Og med det fikk jeg jo på en måte sagt at jeg savner de "daglige" (og vel så det) med deg også. ;)
Fin natt Annemor, med god samvittighet og gjerne med savn. Det understreker for meg at du er det mennesket som jeg har sett "bokhylla" til. :)
Bokhyllen min inneholder mye rart og jeg får skrive som jeg pleier. "Bedre å få satt ting ned enn å gå med dem korket opp i en krok av hjernen."
SlettJeg synes det letter.
Som du skriver. Miljøet man vokser opp i, preger en hele livet. Til en viss grad, i alle fall. Og har man blitt fratatt "lov til" tidligere, så ligger det jo der, senere også.
Jeg tror at man alltid vil savne noe eller noen, og det er vel bra? For da evner man i alle fall å føle noe?
Å utveksle tanker og meninger, tar man ofte for gitt. Så er det hvilket forum man velger. For man deler ikke de samme tankene med alle?
Noen tanker og noen meninger tror jeg alltid vil finne utløp via en "nesten nøytral" kanal. Som en blogg. Kanskje fordi man ikke finner de rette ordene eller den rette tiden, i det livet utenfor den virtuelle?
Ha en fin ukeslutt og gode turer :)