Veiet og funnet for lett

Kjære deg.
Det kommer tider i livet når man bruker mye tid på seg selv. På sin indre dialog.
Man kan kanskje bruke for mye tid på det?
Å lytte til seg selv. Å vurdere seg selv? Kan hende de har rett, de, som mener at man kan bli sykelig opptatt av sitt eget indre liv? At man på sitt vis forkaster sine medmennesker fremfor en indre dialog.
Jeg er i en fase hvor den indre dialogen er viktig. For å se hvem jeg er. Og om jeg har utviklet meg til det beste mennesket jeg kan bli.  Bare for å gjøre det klart. Jeg er ingen tenåring på jakt "etter meg selv", jeg er heller ingen kvinne i overgangs- og panikkalder. Langt der i fra.
Men det kommer i blant hendelser utenfra, som man ikke kan eller har noen mulighet til å påvirke og som setter denne prosessen i gang.
I egne øyne har jeg veiet meg og funnet meg for lett. For å si det i klartekst. Jeg har ikke utviklet meg til å bli det beste mennesket jeg kan. Hvilke tråder jeg snublet, hvilke veier jeg gikk feil på? Jeg vet ikke. For det er dette med såkalt etterpåklokskap, selv om man handlet på den måten man tror man burde, er det ikke sikkert at resultatet hadde blitt som ønsket.

Hilsen liv