Når?

Kjære deg
Et liv er ikke flatt, det har oppturer og nedturer. Det er vanlig gatelangsrusling i livet, maratonløp og noen ganger blir det bråstopp. Man har medvind og motvind og så kommer kastevindene og snur både på en selv og livet.

Jeg har en indre dialog som ikke har noen vennlig stemme for tiden. Det kverner og kverner og det skal så lite til før katastrofetankene sniker seg inn. Det er nok med en røykvarsler som sier fra at den trenger nye batterier, midt i natten.
Mer skjelvende enn en bringebærgelé og med pusten fanget rett under stemmebåndene fant jeg synderen. Hentet gardintrapp, fikk varsleren ned og satte meg på gulvet. Pillet ut batteriet og så ble det stille.

Men var det nok til å roe meg og få meg til sengs igjen? Nei, var det likt seg. VAR det piping som et lite pip hvert minutt eller ikke?
Orket ikke å sette i batteriet igjen. Orket ikke noen verdens ting. Hadde jeg kunnet, hadde jeg nok latt være å puste også. Takk, skjebne, for at jeg ikke kan det.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt på gulvet. En time, to eller mer? Tror ikke det. Kan hende det bare var minutter. Tidssansen hadde dratt på ferie eller emigrert. Så satt jeg i sofaen, skrelte en appelsin, delte den i båter og gikk og la meg.
Den ligger fortsatt på bordet foran sofaen, uspist og like ulekker som meg.
I morgen kommer rørleggeren.

Hilsen liv