Kan dere ta det med ro, nå?

Kjære deg
Dette er et spørsmål som ofte stilles, ovenfra og ned.
Gjerne fra makten og nedover,  til dem aller nederst på rangstigen.
Ofte tar de nederst på rangstigen det med ro, om det føles riktig.

Når blir spørsmålet stil den andre veien?
Nå skjer det nok en sjelden gang. Men sånn i det hele?

Så til det som kanskje er aktuelt i disse dager. Spørsmålet stilles til de unge, de som har hjemmeskole og ikke er så vant til å disponere foreldre og deres tid 24/7.
Det stilles til krabater med lopper i blodet og utferdstrang og lav alder.
Noen ganger av stressede hjemmekontorarbeidere som heller ikke er vant til å ha egne  barn og ektefeller rundt seg 24/7.

Nå stiller jeg spørsmål jeg neppe får svar på, igjen.
Og kanskje er svaret at vi ikke skal ta det med ro?

Hilsen liv