Å vente på søvn

Kjære deg

Det er natt, enda en natt. En natt som ikke ser ut til å bringe meg nærere Morfei armer. Ute regner det. De har satt opp nye lys langs den rare veien som går forbi. Der jeg stundom ser barn på vei til eller fra skolen, glade eller ikke fullt så glade mennesker som følger sine hunder, en og annen bil eller syklist, men ingen er der nå.

For det er natt. De fleste er godt forvart i sine senger og sover. Kanskje de drømmer urolig på grunn av regn og vind? Kanskje de liker trommingen av regn mot vindusruten? Ikke vet jeg. Jeg vet ikke så mye, bare at søvnen virker å være langt borte.
Jeg ser på den merkelige dansen trærne utfører i vinden. Hadde jeg giddet, kunne jeg kledt på meg, gått ut og «kjent på været». Da ville jeg hatt flere dansende trær å se på. Men, for å være ærlig, det bedre å sitte lunt inne, iført komfortable klær (les morgenkåpe), med en tekopp og et tent stearinlys. Av og an kommer en av kattene og lurer på om jeg har glemt «sengetiden» og svarer blidt at «nei, jeg vet at det er nå jeg burde ligge i sengen min. Men at jeg ikke er søvnig».

Jeg har en medlider i dette søvnløse landskapet. Vi veksler ord på nett og gir hverandre totalt ubrukelige råd. «Varm melk, gjerne med honning,» sier min medlider. Jeg kontrer med at melken mangler, men at honningen er tilstede. «Kamillete», er mitt tips. Og får et indignert «Phø» med tre utropstegn etter. «Har du vin?» spørres jeg. Jada, det står en flaske, nesten full, med rødvin i skapet, men den frister ikke. Så kommer en katt og undrer på om det er mulighet for en smule servering og det er det jo. Alltid. Jeg ser bare at det glitrer i øynene hans, jeg vet hvor saker og ting er og trenger egentlig ikke så mye lys, for å finne frem.

Oppdrag utført, men det var flere ønsker på gang. «UT?». Kort og kontant «Nei». Katt resignerer og finner seg plass på bordet bak skjermen.

I mens har det kommet flere forslag: «Har du spist akkurat nok? Er du kald på føttene? Hva med en varm dusj? Du kan forsøke sofaen i stedet for sengen. Har du forsøkt å sette på radioen lavt?» Jeg respondere og sender en godtnatthilsen og logger av.

Noen ganger er nettene slik. Jeg får gjøre som jeg pleier, akseptere at det tar tid. For jeg sovner nok, til slutt.

Så jeg finner frem Martin Luthers skrifter og lesebrillene og satser på at det blir så knusktørt at jeg bare sovner.

Hilsen liv