Tidvis kommer man i "skvis" og befinner seg mellom barken og veden. Rettere skrevet mellom to man har kjære og som ikke kan kommunisere med hverandre. Den ene kan heller ikke kommunisere med meg, bestandig. Og alt man ville ha spurt om, snakket om, alle klemmene man ville gi, bli liggende inne. Nesten slik at man sprekker.
Hva gjør man da? Ikke mase seg til noen samtale. Har vedkommende bedt og fred, så skal det respekteres. Tid kan endre så mye. Gå krokveier? Ikke så lurt og slett ikke lett. Gi tål, er vel eneste utveien. Vente og se etter ett eller annet tegn som sier at nå, nå kan vi snakke.
Vente er tungt. Det er også tungt å vite at man ikke kan få rettet på misforståelser, som har oppstått. Men jeg venter. Og håper. Det er det eneste jeg kan gjøre, nå. Det får ta den tiden det tar. Selv om den på sitt vis føles bortkastet, tiden.
Hilsen liv
Sanne, kloke ord - men det kan gjøre vondt å gå slik å vente. Forhåpentlig finnes det rom for forsoning - når man bare får tenkt seg litt om og gitt det den tiden det trenger. Bare ikke altfor lang tid...
SvarSlettØnsker deg en god helg :)
Jeg venter så lenge jeg må :-)
SlettHjælper det at vente og hvor længe skal man vente før næste forsøg?
SvarSlettJeg oplever ventetiden som en række af vekslende faser: Sorg, vrede, resignation, ligegyldighed og så om igen i en uendelighed.
Det slutter aldrig, så måske er det bedre at glemme, hvis man kan.
Det vil livet vise.
Et kram fra det kolde Danmark.
Ja, det er evig runddans av følelser.
SlettMen glemme? Umulig tror jeg.
klem
Innom med ein klem
SvarSlettTusen takk for klem og en klem til deg også.
SlettHar vært mellom barken og veden noen år nå. Det begynner å ta på. Er det overhode mulig å fortelle noen som er nærtagne at de ikke skal være det...?
SvarSlettNei.
Slett