Nå skal vi ha ferie, sier de. Nå skal vi rekke alt vi ikke rakk, sammen, i hverdagen. VI, men hva med dem som ikke har noe vi, som kanskje er helårsferierende? Den som sitter, står, ligger, spiser, sover og følger de vante rutiner, uten avbrekk eller noe vi. De som blir utenfor de feriejublende vi-ene eller dem som velger å feriere uten noe vi.
Den som ikke finner noen mulighet til å dyppe tærne i en fremmed sjø, en ukjent vik? Eller noe annet ferielignende.
Hva med dem?
Hilsen liv
Som ved høytider, kan også sommeren oppleves ganske ille for enkelte, fordi de av en eller annen grunn ikke tar del i det som kunne være kjekt. Ofte handler det nok mye om ensomhet.
SvarSlettJeg skrev en liten tekst rundt temaet for noen år siden. Historien er ikke selvopplevd, men kunne godt vært det. Den går slik:
Blokka jeg bor i er under oppussing, og er derfor kledd i stillas og presenning. Jeg sitter i halvmørket og kjenner på gammelkjente følelser.
Uten å se det vet jeg at på andre siden av presenningen skinner sola sterkt, og det er en litt merkelig følelse å ikke kunne se ut forbi den blå plasten. Det er som om jeg er i en liten kube, eller en celle, avsondret fra alt og alle. Kun lyder trenger inn og gir en forbindelse til noe utover min egen kropp og tanke. Lydene irriterer meg. De oppleves litt uvirkelige, men mest irriterer de fordi de gir meg assosiasjoner rundt noenogtjue grader i skyggen, sjø, bading, grilling og plenklipping i bar overkropp. Og derfor poengterer kontrasten mellom det som finnes utenfor og det som finnes innenfor presenningen.
Jeg tar av meg brillene og puster på glassene. De dugger. Tørker av dem med skjorteflaket og setter dem på nesen igjen. Det gir på ingen måte den helt store lykkefølelsen, må jeg innrømme, men det var nå heller ikke å forvente. Jeg strekker meg over skrivebordet, griper telefonrøret og slår et vilkårlig valgt nummer.
”Hallo”, sier en lys litt andpusten kvinnestemme etter at det har ringt en stund. I bakgrunnen kan jeg høre svak musikk og et spedbarn som gråter.
Jeg ser for meg et hvitt hus klemt inne blant grå svaberg, en liten solvarmet plen med blomster og prydbusker. At hun gikk over plenen og inn gjennom verandadøra da telefonen ringte, i bikini. Og nå står barbent i ei stue. Tørker svette av pannen med baksiden av den hånden som ikke holder telefonen, stryker unna litt hår. Hele tiden med et øre på ungen som gråter, i ei vogn med hvit insektsnetting over. Jeg kan kjenne fotsålene hennes mot parkett der hun står, og en liten gjennomtrekk som stryker henne kjølig over en naken skulder. Jeg kan kjenne telefonrøret i hånden hennes, og lukten av parfyme, frisk svette og solkrem. Men det jeg kjenner tydeligst er den søte duften av spedbarn fra halsgropen.
”Hallo", sier hun igjen. "Er det noen der?” Så legger hun på.
”Jeg er ikke helt sikker”, svarer jeg.
Det var en nydelig tekst.
SlettSlik kan det være, for mange og som punchline setter du svaret mange sitter igjen med. I den store stillheten eller i lengslenes tid.
"jeg er ikke sikker" - for man kan forledes til å tro at man ikke en gang er "noen". Tusen takk for teksten