Politikk, det muliges kunst

Kjære deg.
En eller annen har sagt at politikk er det muliges kunst. Mulig det, men jeg begynner mer og mer å helle til at politikk har blitt løgnernes arena.
Krekar er fortsatt i landet
Bompengene er fortsatt her og det blir flere bommer
De gode idéene og de bedre løsningene har uteblitt
Partiet som ynder å kalle seg for folk flest, skjeler kun til den rikeste delen av befolkningen
Venstre og Krf skulle ikke regjere sammen med Frp.
Vår stasminister "ville ikke bruke de ordene" og mumler i en imaginær bart.
Vi får en nærpolitireform som ikke omfavnes av politiet og politiet er mindre synlig enn noen gang
Vårt forsvar bygges ned, tross alle disse historiske summene som visstnok bevilges.
Og så gjelder det å selge ut alt som kan selges ut av Norge (men det snakker vi ikke om, hun ville nok ikke bruke de ordene.)
Det er for stort byråkrati sa stasministeren med finansministeren på slep og utvidet regjeringen
Og stille og rolig sentraliseres landet med kommunesammenslåinger og regionreformer (det verste er jo at ingen vet hva som er hensikten, annet enn å sentralisere.

For å spissformuere meg: Når man ikke kan stole på de såkalt kristne politikere, hvem er igjen da? Om jeg er ferdig med å klage?
For denne gang 😉

Hilsen liv