Valgkamp på amerikansk

 Kjære deg

Så er det valgkamp i USA. Den er skitten. Sittende president følger sitt vanlige spor. Han alene kan, han alene vet og de som ikke er enige er idioter, sosialister,  demente, demokrater og uamerikanske.

Å forholde seg til sannheten og hva som faktisk er legalt virker å være både vanskelig og fjernt for denne herremannen.

Jeg blir fristet til å si: Velges han igjen, så stakkars USA

Hilsen liv

Rasister uten å vite det?

Kjære deg.
Bussjåføren min er rasist. Jeg vet ikke om det kan ha sammenheng med at han kommer fra Balkan og kom som flyktning derfra, for mange år siden. Uansett. "Reinspika rassist", kaller en venn av meg ham. To grupper får regelmessig gjennomgå, fargede (konsekvent kalt niggere) og romfolk.

For tiden er det afroamerikanerne som får unngjelde. Trump er en flink fyr, egentlig burde han be om enda sterkere "virkemidler" mot dem. (Niggerne, altså) Og POTUS er ikke rasist, Han har jo hilst på fargede. Og afroamerikanerne er late, feite og giddesløse. Ikke rart at det må sterk lut til for å "oppdra dem".

De opptøyene og demonstrasjonene som foregår nå må slås ned. Basta.

Den andre bussjåføren min er amerikaner, han vil ikke flytte tilbake til USA. For mye vold, for gal president, for skjevt samfunn, i det hele tatt, ikke noe samfunn han vil trives i.

Det er sjelden (om jeg ikke tar skolebussen) mange på bussen, så det prates om dette og hint. Nå er det USA som opptar begge.

For å komme tilbake til min amerikanske bussjåfør: "Det hevdes at helsehjelp til alle er kommunisme, "over there". Kan ikke si at det er så kommunistisk her." Kan vel ikke si at jeg er uenig med ham.

Min balkanske sjåfør har en annen holdning til dette med helsehjelp: "Kan man gjøre penger på det, så klart man skal. Alle blir jo syke, så der er det "Big money" å hente."
Karikert? Overhode ikke, rett fra munnene.

Hilsen liv

Hvem skal vi snakke med? Til slutt?

Kjære deg
Nå har april kommet, og koronaviruset. Jeg har vært alene i snart fire år, det er snart tre år siden jeg døde og jeg merker at jeg slipper taket. Og lager meg et nytt hverdagsliv.

Viktigheten av å se eller snakke med andre synker.
Jeg "snakker" på nettet, med noen. Og på telefonen, de er dog færre.

Når dette er over, når Sars 2 Covid - 19 har blitt lagt i lenker og både lokalsamfunn og verdenssamfunn begynner å finne tilbake til tilnærmet normalitet, hva skjer da?
Hvem snakker vi med, hvordan snakker vi med dem og om hva?
Og hva vil normalitet bety og være, når den tid kommer.

Jeg undres.
Hilsen liv

Som perler på en snor

Kjære deg.
Selv om man ikke foretar seg så mye, går tiden. Dagen i dag lenker seg sammen med dagen i går og om man ser seg tilbake, danner dagene en kjede.
Hendelser, store som små, gir variasjoner i kjedet. Ikke alle perlene er like fargerike eller fine. Men de skal med, rettere, de er med, for man kan ikke endre på det som har skjedd.

I går ble en venn gravlagt.
Det er alltid vondt å miste venner, men det er nok verre for dem som hadde "sitt menneske" hos seg.
En dag skal andre si: "Nå er hun ikke mer blant dem som trår på jorden." Om meg.
Jeg håper at noen vil si: "Jeg minnes henne med glede."

Jeg skrev; mistet venner. Det blir litt feil, for så lenge vennen finnes i tankene mine, er han eller hun ikke helt borte. Og jeg tror på en form for liv, etter døden. Det livet som mine tanker skaper ved erindringen om den som er død.

Om noen få dager er det tre år siden den kjæreste jeg hadde, sluttet å trå på jorden. Fysisk kan jeg ikke nå ham, men han er alltid der. I tankene mine. Ikke 24/7, men hver eneste dag. Han minnes jeg med glede. Og føler et savn. Mest av alt savner jeg vissheten om å være elsket. Jeg elsker ham jo fortsatt, selv ikke døden endrer det.

Ta vare på dine mennesker, og lag vakre minner, slik at du kan minnes med glede.

Hilsen liv

Aldri mer

Kjære deg
Vi sier så ofte: Aldri mer -.
Aldri mer 9. april, aldri mer installasjoner som Auschwitz, aldri mer folkemord og aldri mer 22. juli.

Næhei?
Nye kriger starter, nesten hver eneste dag og allerede igangsatte kriger eskalerer. Men ikke her hos oss, da er et kanskje ikke så farlig?
Installasjoner som Auschwitz settes ikke opp, men konsentrasjonsleirer finnes, både i øst og i vest, Skjønt "vertslandene" vil ikke vedkjenne seg dem. Og lager fine eufemismer.
Folkemord er ikke nytt, ikke avsluttet og er vi ikke forsiktige kommer det hit også. For hva eller skal man kalle det som skjedde i Rwanda, i Myanmar og der kalifatet skulle opprettes, mot yazidiene? Folkemord er vel riktig benevnelse?
Og så er det vår hjemlige terrorist. ABB tok livet av så mange, 77 mennesker måtte bøte med livet fordi noen følte at han sto over lov og orden og at disse menneske truet hans eksistens.
Det kan fort nok komme en ny ABB. En underart slo til på New Zealand og tankegodset han bygget sin "ideologi" er ikke lenger "ekstremt" for mange, men hverdagstanker og fine til kommentarbruk.

Ærefrykt for livet, gjør ikke mot andre, det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. To greie retningslinjer synes jeg. De første ordene er visstnok dr. Albert Schweitzer og det siste deler de store livssyn.

Hilsen liv

Skatten min

Kjære deg
I dag skal jeg skrive om skatten min. Den som jeg betaler med penger og med glede. Partiet til nedsettelse av skatter og avgifter (Frp) passer på at det stadig blir mer skatt og flere avgifter. Paradoksalt?
Jeg synes jo det da. Nå har de fått hjerteklapp og vondt i snøbbersen og lyver mer enn de pleier. Nei da, de er ikke for bompenger, langt i fra. Det er ikke deres feil. Mon det.
Etter å ha sittet med ministere for finans og samferdsel siden de kom i regjering, burde de begynne å snakke sant. Utenkelig for en politiker eller tre? Sikkert.
Må bygge vei, sier de. Ok. Og veibygging i Norge betyr bomstasjoner, maaange bomstasjoner. Ikke bare for bygging av vei, men også for å redusere utslipp, forbedring av klima og utbygging av kollektivtrafikk. Det er konsensus på vårt store ting at slik skal det være.
Og partiet til nedsettelse av skatter og avgifter stemmer lystig ja til alle nye prosjekter. De foretar noen kosmetiske grep i sine papirer og sier: Vi er IKKE for bomstasjoner, men ... Og så kommer en lang rekke løgner.
En annen populær øvelse fra den kanten er "tenk om" ... i dette tilfellet er det tenk om de rødgrønne hadde sittet med makten, DA hadde det vær ennå flere og mye dyrere. Tenk om det ikke er sant? Og tenk om el-bilene også skulle bidra til spleiselaget "veier i Norge".
Og så er det skatten. Skattelette til alle, men mest til dem som allerede har nok penger, for dem er det synd på. Virkelig synd på. De trenger pengene bedre enn en arbeidskar/kvinne med en årslønn tilsvarende en måned inntekt for de på toppen. For de som virkelig trenger lettelse i skattetrykket, de skal bære. Skal vi se på min skattelette? Tror det dreier seg om ca 300 kroner i året. Kanskje jeg skal ta på meg spanderbuksene og spise ute en dag?
Nå er jo jeg bare meg. Helt alene. Jeg betaler inntektsskatt og eiendomsskatt. Formueskatt skulle jeg gjerne ha betalt, men det fordrer at man har formue. Det har ikke jeg. Og alle avgifter som møter meg underveis, er likedan for meg som for Olav Thon, de skiller ikke mellom en liten pensjonist og en mangemilliardær.

Det koster å drifte et land. Og vil man bo i et land med gode velferdsordninger, som gratis skole, rimelige legetjenester og sikkerhetsnett i form av trygder og pensjoner, må vi betale skatt.
og det gjør jeg gladelig. Ikke bare for min egen del, men også for at Norge skal være et godt land å bo i.

Rasfare, sa yr.no

Kjære deg
Og jammen har de rett. Det har foregått saker og ting i min hage, som har involver gravemaskiner, grøfter, nylegging av kloakkrør, (og vannrør) elektriske kabler og datadingsekabler. Påfylling av jord i bratt skråning. Ny jord i hage. Pakking av jord. Enkelte steder har de pakket så godt at det blir dammer og sølegroper. Andre steder har de ikke pakket godt nok, der raser det.
De trakk opp røttene i for stor utstrekning, der raser det. Det er to ras som stadig raser litt og litt. og jeg titter litt betuttet på dem.
Nå betyr ikke disse  rasene noen fare for huset jeg bor i, men jeg synes synd på dem som bor nedenfor. Løsmasse fraktes av vann ut på det som skulle være gressmatte og blomsterbed.
Nå har det regnet i flere dager og det har kommet mye ned. Fortsatt skal det regne i natt og i morgen, minst. Det nærmeste raset strekker seg nesten en meter inn fra kanten.
Jeg har varslet, men grunnet fridager og helligdager kan man intet gjøre før på tirsdag- Det kan kanskje bli nødvendig at de gjør noe før.
Nå ja, jeg har gjort det jeg kunne. Slik så det ut i begynnelsen.

Nå er det ikke slik lenger. Når det ikke er så bløtt, skal jeg ta bilde av rasene.
Hilsen liv

¨Trygghet

Kjære deg
Trygghet er så mye. Noe av det man føler som trygghet er ikke akkurat det. Grunnen til mine tanker om trygghet kommer, denne gangen også, av noe jeg leste.
30% tryggere med et eller annet fra ett eller annet firma. Jeg fant ut at det var no' overvåkningsgreier. Og naturligvis, et firma.
Jeg kjenner en fyr som har arbeidet i et såkalt secutritysegment av næringslivet og spurte han  om jeg burde ha en slik alarmdings. For å føle meg sikker og trygg.
Han dro på det. Og snakket om distanser og slikt og om det var god politidekning på stedet.
Her? Hvor det sannsynligvis blir 9 færre politistillinger etter "nærpolitireformen" og politiets kontorer kun er oppe i kontortiden.
Han tegnet og fortalte. Siden det ikke var et meget lokalt firma og politiet måtte tilkalles enten fra Skien eller dalstroka innafor, hjalp det vel egentlig lite. Med alarm og slikt. I beste fall bråker det slik at naboen våkner og de ufine tar til bens. OG kanskje du sitter igjen med et videoopptak av de ufine.
Vel det var da penger spart, det også.

Hilsen liv

Politikk og innvandring

Kjære deg.
I dag skal jeg skrive om politikk, politikere og innvandring. Og litt om velgere.
Politikk drives, både etter partiprogrammer og klikkhysteri, politikere er tilknyttet partier og hvert eneste parti har et program hvor de forteller hva de vil gjøre noe med, hva som er viktig for dem og det hender også at dette programmet forteller hvordan partiet vil få noe gjort, av det som er viktig for dem.
Politikere kan være oppriktige, noen av dem har faktisk hatt et helt vanlig liv, før de tro til i partiets tjeneste. Disse blir det stadig færre av. Det det blir flere av er det jeg kaller profesjonelle politikere. De som har politikken som karrière. En del av dem hopper inn og ut av lobbyvirksomheter og politiske verv. Disse får meg til å lure. Når de har vært i et firma som har som hovedformål å drive lobbyvirksomhet, de kaller seg ofte kommunikasjon og rådgivningsselskap og inn i et politisk verv er det sine tidligere kunder eller partiet de driver politikk for?
Det har jeg ikke klart å få svar på. Så har du dem som ikke hopper ut og inn i kommunikasjons og rådgivningsselskaper, men som aldri har gjort noe annet enn å drive med politikk. Disse skjønner jeg heller ikke stort av.  Hvor er deres livserfaring som "et vanlig menneske" som har levd et "vanlig liv" som jeg synes er så viktig for en politiker å kjenne til. De fleste innbyggerne i Norge er ikke politikere, med gullkantede ordninger, men hverdagsmennesker som tjener godt eller dårlig, har jobber de trives med eller ikke, er syke, friske eller ikke i stand til å delta i ett arbeidsliv. Disse blir ikke inkludert i den stammen som styrer Norge. Hverdagsmennesker har ikke store formuer og er dermed uten økonomisk makt.
Og så er det innvandring da. Vi har et spesifikk parti som sauser alt fra innhentet billig arbeidskraft, "brain drain" fra fattigere land enn Norge, flyktninger og asylsøkere sammen i en diger gryte. INNVANDRING koster for mye, skriker de.
Hvordan ville det gå i Norge om alle (uansett status) innvandrere skulle ut?
Skal man tro Listhaug og Helgheim er de forferdelig dyre. Disse innvandrerne. Men tross sine rop om innvandrerregnskap skal ikke alle innvandrere med. Bare de ikke-vestlige. Jeg sjekket SSBs side om innvandring og fant dette

Her er det ikke noe om pris på den enkelt innvandrer, bare antall.

Det står ikke noe om hvor mange som har forbrutt seg mot norsk lov og er fengslet (ca 68% er norske). Så det er skrevet.

Og så er det velgerne da. Vi som skal finne noen til å styre landet vårt.  Vi har ikke personvalg i Norge, hvert parti velger ut hvem som skal representere partiet. En stemme veier ikke like mye i hele landet.

Vi leser ikke alltid partiprogrammene heller, men går etter det min far kalte magefølelsen. Eller stemmer av gammel vane. Det er vel derfor det blir så mange rare utspill i en valgkamp. For politikerne vet at det stort sett er magefølelsen som rår.
Så ja. Vi får de politikere vi fortjener, dessverre.

Hilsen liv

Herreminhattoggenser Jensen

Kjære deg.
Å blande mel og ull er sjeldent lurt, om man vil stå til troende. Det er synkende galluptall for Frp og sin vane tro, trekker Jensen innvandrerkortet. Og naturligvis er de somaliske kvinnene og det somaliske miljøet som trekkes frem, til spott og spe.
At det er innvandrere som er importert av bedrifter, flyktninger og asylsøkere i denne miksen, sier hun ikke et kvidder om. Og selv om de med mørk hud synes best i vår del av verden, er de ikke i flertall.

Jeg fant en fin side hos statistisk sentralbyrå. Den handler om innvandrere.
https://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/faktaside/innvandring

lenken ligger over her.

Bare et av bildene fra ssbs side.

Les og bli litt klokere.

Hilsen liv

Om tid, ønsker og umiddelbar tilfredsstillelse

Kjære deg.
Vi har det så travelt, vi mennesker. Vi skal rekke så mye, oppdage så mye, realisere oss selv og kanskje andre. Vi finner opp apper, dingser og saker og zapper og klikker lystelig, både på tv og annet.
Vi stormer gjennom tiden som om den MÅ overvinnes på en eller annen måte. Eller slås ihjel.
Vi bombarderes med syns- og hørsels-inntrykk. Men følelsene de skal kun vises via skjerm.

Hva om vi satte ned tempoet litt? Hva om vi ikke var redde for stillhet og langsom ro? Hva om vi møttes ansikt til ansikt? Hva om vi ikke måtte ha alle de rare tingene? Gikk verden under av det?

Fremskritt er mantraet.
Ordne det på nett, behøver ikke fremmøte, klikke deg inn på (velg selv) så blir det så bra så. Gjør det selv.
Men hva er egentlig fremskrittet i alt dette?
Hvilke goder ligger i det å ikke møte mennesker lenger?
Nei da. Jeg er ikke i mot internett og andre rare greier, men jeg synes det tar fullstendig overhånd.
Mennesket er ikke digitalt, men i aller høyeste analogt. Har man glemt det?

Hilsen liv

Ekkokammeret

Kjære deg.
Algoritmene hos de fleste some-mediene er av den art at de foreslår nye artikler eller bilde eller videoer av samme art som man har sett/lest før. Ikke for det, man møter det samme hos nettaviser
Om jeg har klikket meg inn på en artikkel fremhevet på, for eksempel, fb, kommer det forslag om nye artikler i akkurat samme spor.
Leser du i en nettavis kommer dette: Du leste X, vil du lese resten av alfabetet om akkurat det samme? Og lister opp likedanne artikler.
Da blir det ikke lenger informasjon, men ekkokammer.
Om jeg klikker på en artikkel om kjentfolk, kommer det forslag om andre kjentfolk. Leser jeg om den orange mannen i det hvite hus, kommer det forslag om flere artikler om den orange mannen i det hvite hus. Leser jeg om biler, hagler det inn med bilreklame.

Kort sagt: Mer av det samme.
Da lærer jeg aldri noe nytt, finner ikke nye synspunkter, blir uinformert.
Vil ikke det.

Jeg liker å bli utfordret på fordommer, jeg liker å skaffe meg ny viten. Da nytter det ikke å bare si ja takk til algoritmenes forslag.
Dessuten blir man lat. Gidder ikke lete opp ny viten, nye måter å se verden på.
Jeg er glad for at det finnes håndfaste aviser.

Hilsen liv

Tungt på toppen

Kjære deg.
Om man ser på de såkalt toppene i dagens politiske liv er det kvinner og kvinner og kvinner å se. Kvinner som man skulle tro at ville se med forståelse på abortspørsmålet.
Gjør de det?

Vi har en Erna som så inderlig gjerne vil være stasminister (ikke tastefeil) at hun appellerer til disse som kaller kvinner som tar abort for barnemordere.
Vi har en Siv som sitter stille og gjør sitt for å omfordele fra de fattige til de rike, de rike finner alltid en løsning på abortspørsmålene sine. Penger trumfer alt-
Vi har en Olaug som tier når en liten mørkemann sier at: Kan du bære frem en, kan du bære frem to. Han som ikke kan bli gravid en gang.
Vi har en Trine som protesterer for all verden, men er lystig med på ferden.
Vi har mange som i maktglede gjør som katten under.

Kan vi ha det slik?
Hilsen liv

Politikk, det muliges kunst

Kjære deg.
En eller annen har sagt at politikk er det muliges kunst. Mulig det, men jeg begynner mer og mer å helle til at politikk har blitt løgnernes arena.
Krekar er fortsatt i landet
Bompengene er fortsatt her og det blir flere bommer
De gode idéene og de bedre løsningene har uteblitt
Partiet som ynder å kalle seg for folk flest, skjeler kun til den rikeste delen av befolkningen
Venstre og Krf skulle ikke regjere sammen med Frp.
Vår stasminister "ville ikke bruke de ordene" og mumler i en imaginær bart.
Vi får en nærpolitireform som ikke omfavnes av politiet og politiet er mindre synlig enn noen gang
Vårt forsvar bygges ned, tross alle disse historiske summene som visstnok bevilges.
Og så gjelder det å selge ut alt som kan selges ut av Norge (men det snakker vi ikke om, hun ville nok ikke bruke de ordene.)
Det er for stort byråkrati sa stasministeren med finansministeren på slep og utvidet regjeringen
Og stille og rolig sentraliseres landet med kommunesammenslåinger og regionreformer (det verste er jo at ingen vet hva som er hensikten, annet enn å sentralisere.

For å spissformuere meg: Når man ikke kan stole på de såkalt kristne politikere, hvem er igjen da? Om jeg er ferdig med å klage?
For denne gang 😉

Hilsen liv

Er det ikke greit med litt høflighet?

Kjære deg
Det hender jeg tøfler innom noen kommentarfelt, der virker det som om man har glemt høfligheten. "Jammen, jeg er jo bare ærlig, jo". Et gjennomgående svar om det blir påtalt at kommentaren er uhøflig og sårende.
Ærlighet utelukker ikke høflighet.
"Gidder ikke pakke det inn i vatt". Og dermed er det liksom ferdigsnakka. Både i skrift og tale.

I virkeligheten, her ute i ansikt-til-ansikt-land, støter man også på disse som "bare er ærlige". De slenger rundt seg med ord som er spisse som spyd og noen ganger like dødbringende for en sjel. Noen av dem undres også over at både vennekrets og bekjentskapskrets reduseres. De (venner og kjente) tåler ikke å høre sannheten, sies det da. Dersom ordvalg og tone blir tatt opp, så kommer: "Jammen, jeg er jo bare ærlig". Og det må jo være det flotteste som fins? At man kan velge sine ord, er helt hinsides. At det man sier er sårende, er uforståelig. At det blir mindre av både venner og kjente har liksom ikke noe med deres uttalelser å gjøre.

Ærligheten bør sitte i høysetet, men den bør ha høfligheten på fanget.
Husker jeg på det?
Eller?

Hilsen liv

Jeg er som jeg er

Kjære deg
Dette utsagnet har vel både du og jeg brukt? Jeg vet at jeg gjør det og jeg er vel ikke så sær?  Eller kanskje.
La nå det ligge. Jeg vet at jeg bruker dette som unnskyldning. Vel, jeg sier det er en forklaring på den blemma jeg har gjort. Eller feilslutningen som definitivt er helt feil. Bemerkninger som også kommer ut feil, blir fulgt av: "Jeg er som jeg er" - med andre ord, man kunne ikke ventet noe annet. Og for all del, det var slett ikke meningen å støte eller såre.
Sannheten er at jeg prøver å glatte over med utsagn som egentlig sier: Slik er jeg og i en lignende situasjon, kommer jeg nok til å gjøre det samme. Ikke særlig tillitvekkende?

Jeg er som jeg er - greit nok, for så vidt, men det bringer meg til et annet punkt. Jeg er som jeg er og vil at andre skal akseptere det, helhjertet håper jeg jo. MEN, det er et lite men.
Lar jeg andre få være den h*n er?
Jeg tviler.

Hilsen liv

Tanker om vennskap

Kjære deg

Jeg sitter her med noen morgentanker. Om vennskap. Og venner.

Kan man være venner uten å være glad i? Kan man være glad i uten å være venner?

For å ta det første spørsmålet: Jeg har ikke så mange venner som jeg kan snakke ansikt til ansikt med, lenger. Det blir gjerne slik etter som årene går. Og det har jo litt å si om man har klart å bygge et nettverk rundt seg. I mitt tilfelle ble det si at venner forsvant etter hvert som livet endret seg og etter at man trådte ut av arbeidslivet.
Arbeidslivet kan gi deg gode venner, det gir deg i alle fall en form for tilhørighet og noen kolleger. Så slutter den perioden i ens liv. Noen av kollegene og vennene forsvinner. Spesielt om arbeidet ikke skjer i din egen by eller hjemkommune. Noen blir, men den felles plattformen blir borte og er ikke lenger «limet» i vennskapet. Kan nok hende man fortsatt vil betegne dem som venner, men er man glad i dem?

Så har du dette med at sykdom, egen eller ektefellens, gir begrensninger, ikke bare i tiden man vil bruke utenfor hjemmet, men også i hvilken grad man får en aksjonsradius. Det krever utholdenhet å være venner med noen med både begrensninger i tid og aksjonsradius. Og dem du trodde var venner, blir borte eller reduseres til bekjentskaper.

Og så har du dem som du egentlig aldri blir glad i, tross alle gode intensjoner. De kan være nærværende og snille, men likevel, ute av øye – ute av sinn.

Glad i, men ikke venner?
Det er en tøff nøtt for meg. Det er så mange borte, som jeg en gang var glad i, men jeg vil ikke betegne dem som venner. Jeg tror det ofte kan være slektninger. Jeg har ikke så mange igjen av dem heller. Men jeg tenker på en periode i mitt liv hvor et menneske jeg virkelig var glad i, ikke ville snakke med meg, se meg eller ha noe med å gjøre. Sluttet jeg å være glad i vedkommende? Nei. Var vi venner? Nei. Ble vi venner etter hvert? Tja, i alle fall på talefot. Er jeg fortsatt glad i vedkommende? Ja.

Sist, men ikke minst, hva er venner og vennskap?

Hilsen liv

Grublerier

Kjære deg.
Det er tredje vinteren alene, etter langt over førti års samliv. Og jeg forsøker å finne meg selv.
Dette er for såvidt ikke noen ny øvelse, men like krevende som de forrige.
For hvem er jeg, nå?

Tidligere, da vi var to, trodde jeg at jeg visste hvem og hva jeg var. Elsket og i stadig samspill med ham jeg valgte å dele livet med. Hustru, mor og mormor. Pensjonist. Ikke alltid glad og fro, men stort sett. Nysgjerrig på mennesker. Opptatt av verden rundt meg. Og nå?

Jeg vet ikke. Jeg finner ikke meg selv.

Jeg er ikke henne som møtte ham, den gang da. Tiden endrer deg. Ofte nesten umerkelig, men likevel. Erfaringer fra et levd liv formet meg. 

Jeg har nesten alltid visst at livet er skjørt og i stadig endring. Jeg trodde jeg visste så mye, både om meg selv og om livet rundt meg. Og nå vet jeg ingenting.

Første året trodde jeg at jeg fortsatt var henne som hvilte i en forlenget kjærlighet.
Andre året trodde jeg at sorgen skulle få sitt utløp på ett eller annet vis.
Tredje året jager jeg etter svarene som forteller meg hvem og hva jeg er.

Det som egentlig skremmer meg mest, er den tiden jeg bare lener meg tilbake og sier til meg selv: Ok, det er slik det er. Nå. Men har et noen hensikt? Har jeg noen hensikt?
Kanskje blir det slik?

Dersom jeg finner noen svar, skal du få vite det.
Hilsen liv

Krevende forhandlinger, sier Siv og Erna

Kjære deg
Nå begynner de med forhandlinger for å kunne få dannet en flertallsregjering i Norge. Og DET blir vanskelig sier de involverte og eksperter og så videre.
Milevis og nesten ikke til å bygge bro over ulikhetene, sier de.

Et lite tips:
Det kommer til å komme klager i mediene, De ulike partirepresentantene vil kalle hverandre uansvarlige og kravstore. Ekspertisen vil kaste frem ulike scenario, snakke om mulige brudd, kanskje et lite symbolsk brudd vil komme (time out), men så, etter passende tid, vil de impliserte tre frem for kameraene, klemme hverandre og si: "Jammen var det hardt, men vi klarte det" og en borgerlig flertallsregjering vil være et faktum.

Var det egentlig noen fare for at de ikke skulle bli enige? Neppe. En stasminister og en partileder som har klart å dra partiet sitt inn i regjeringssalene etter mange år i ødemarken, gir ikke opp regjeringsdrømmen så lett. Krykkepartiene har allerede glemt alle fortredeligheter, lokkemat og løgner og alt er bare fryd og gammen. VI HAR EN BORGERLIG FLERTALLSREGJERING; HALLELUJA, for å låne i alle fall ett ord fra Krf.

Men er det bra for landet og innbyggerne? Jeg tviler.
Kan vi stole på våre politikeres vilje til å gjøre det beste for land og folk og ikke bare "meg og mine venner"? Jeg tviler.

Jeg tar en kopp kaffe i mellomtiden.

Hilsen liv

27. desember, sier kalenderen

Kjære deg
Det betyr at det er fire dager igjen av 2018.   Jeg lurer på hvordan det nye året vil arte seg.
Gjør du?
Ser du frem til et nytt og ubrukt år?
Eller møter du det nye året med mismot og skepsis?

Jeg vet at enkelte gruer seg for for regelendringer og nye ting å sette seg inn i. Det gjør jeg, noen ganger. Men langt fra alltid. Det kan være spennende å lære seg noe nytt, møte nye mennesker og nye meninger.

Hvordan vil økonomien min se ut? er det mange som spør. Brukte jeg for mange penger på tampen av det siste året? 

Hvordan kommer jeg til å ha det, kommer jeg til å være relativ frisk? Hva med min familie? Hva med Alle tingene som kan gå galt?

Jeg tror jeg får gjøre som jeg pleier.  Leve hver dag. De som er borte, er borte, de som fortsatt er her må jeg ta vare på. Så takk til dere og til 2018. Jeg tror 2019 blir et bra år.
Vel overstått jul og lykkelig nytt år. Og de som bruker vær, vind og himmel til å spå, lån dette fra 1.juledag

Hilsen liv