Kjære deg
Jeg sitter her med noen morgentanker.
Om vennskap. Og venner.
Kan man være venner uten å være glad
i? Kan man være glad i uten å være venner?
For å ta det første spørsmålet: Jeg
har ikke så mange venner som jeg kan snakke ansikt til ansikt med,
lenger. Det blir gjerne slik etter som årene går. Og det har jo
litt å si om man har klart å bygge et nettverk rundt seg. I mitt
tilfelle ble det si at venner forsvant etter hvert som livet endret
seg og etter at man trådte ut av arbeidslivet.
Arbeidslivet kan gi deg gode venner, det gir deg i alle fall en form for tilhørighet og noen kolleger. Så slutter den perioden i ens liv. Noen av kollegene og vennene forsvinner. Spesielt om arbeidet ikke skjer i din egen by eller hjemkommune. Noen blir, men den felles plattformen blir borte og er ikke lenger «limet» i vennskapet. Kan nok hende man fortsatt vil betegne dem som venner, men er man glad i dem?
Arbeidslivet kan gi deg gode venner, det gir deg i alle fall en form for tilhørighet og noen kolleger. Så slutter den perioden i ens liv. Noen av kollegene og vennene forsvinner. Spesielt om arbeidet ikke skjer i din egen by eller hjemkommune. Noen blir, men den felles plattformen blir borte og er ikke lenger «limet» i vennskapet. Kan nok hende man fortsatt vil betegne dem som venner, men er man glad i dem?
Så har du dette med at sykdom, egen
eller ektefellens, gir begrensninger, ikke bare i tiden man vil bruke
utenfor hjemmet, men også i hvilken grad man får en aksjonsradius.
Det krever utholdenhet å være venner med noen med både
begrensninger i tid og aksjonsradius. Og dem du trodde var venner,
blir borte eller reduseres til bekjentskaper.
Og så har du dem som du egentlig aldri
blir glad i, tross alle gode intensjoner. De kan være nærværende
og snille, men likevel, ute av øye – ute av sinn.
Glad i, men ikke venner?
Det er en tøff nøtt for meg. Det er så mange borte, som jeg en gang var glad i, men jeg vil ikke betegne dem som venner. Jeg tror det ofte kan være slektninger. Jeg har ikke så mange igjen av dem heller. Men jeg tenker på en periode i mitt liv hvor et menneske jeg virkelig var glad i, ikke ville snakke med meg, se meg eller ha noe med å gjøre. Sluttet jeg å være glad i vedkommende? Nei. Var vi venner? Nei. Ble vi venner etter hvert? Tja, i alle fall på talefot. Er jeg fortsatt glad i vedkommende? Ja.
Det er en tøff nøtt for meg. Det er så mange borte, som jeg en gang var glad i, men jeg vil ikke betegne dem som venner. Jeg tror det ofte kan være slektninger. Jeg har ikke så mange igjen av dem heller. Men jeg tenker på en periode i mitt liv hvor et menneske jeg virkelig var glad i, ikke ville snakke med meg, se meg eller ha noe med å gjøre. Sluttet jeg å være glad i vedkommende? Nei. Var vi venner? Nei. Ble vi venner etter hvert? Tja, i alle fall på talefot. Er jeg fortsatt glad i vedkommende? Ja.
Sist, men ikke minst, hva er venner og vennskap?
Hilsen liv
Jeg har heller ikke mange omkring mig, som jeg kan snakke med ansigt til ansigt. Jeg har andre muligheder, der er en oplevelsesgruppe, som jeg kan gå ud med, når jeg får det bedre. Jeg kan skrive med bekendte og familie på FBook og mail, jeg har trods alt både min søn 44 og hans mor, og så er der jazz-aftener og musik i Nødebo, Louisiana Kunstmuseum, - Borgerhus i nærliggende by, kulturhus, bibliotek, - men det er ikke *venner* blot daglig snak. Måske er jeg en af dem, der overskrider grænserne for reservation og glad åbner mig for nye bekendte - men det kræver at jeg kan komme ud, enten det nu er med bil eller tog.
SvarSlettNoget hæmmet af at jeg ikke er praktiserende kirkegænger? Nej det tror jeg ikke betyder noget, sognelængen og menighedshuset er åbent for alle ved arrangementer.
Klem! /Donald
Som du skriver, det krever at man kommer seg ut, om man er i stand til det. Eller vil ut. Jeg tror at det blir vanskeligere etter hvert.
SlettJeg liker ikke kaldt, sne eller slikt, så i vinterhalvåret er det MÅ-sakene som får meg ut. Som å handle inn, til meg og kattene. Elers blir det smått med utfart.
Litt lettere når det er snefritt og varmere i været.
Musikk trekker nok. Men det er ikke alltid nok trekkraft i den.
Og så merker jeg at jeg liker bedre ansikt til ansikt samtalene enn dem som foregår på skjerm eller papir. Hyggelig, bevares, men det er noe eget med et møte i livet.
Klem på deg :)
Det er et sted i livet hvor man får tanker der rører sig dybere end et "ungdomsvenskab", hvor tingene er mere overfladiske end de burde være. Et venskab for livet er et venskab hvor man kan være stille sammen, grine sammen, græde sammen og være glad. Det har jeg kun oplevet med EN som stadig er min bedste ven her i livet og som jeg DELER lejlighed med. Vi er ikke kæreste eller ægtefolk men følte at det bedste ville være at dele en lejlighed (måske hus senere) istedet for at sidde alene i hvert vores. Venskab starter tilfældigt og slutter tilfældigt, dermed mener jeg at der er en mening med at man mødes og at tiden så er udløbet for venskabet. Det behøver kun at vare en kort stund som to tog der kører forbi hinanden. Det kan også vare et helt liv, fra barndom til alderdom. Jeg har ikke været i den situation hvor min familie synes at jeg var værd at holde på og jeg har heller ikke været i den situation at kunne "beholde" såkaldte venner fra tidligere tider. MEN siger jeg, jeg er ikke ked af at det er sådan, for at arbejde for og beholde et venskab skal der være 2 til at være der. Jeg er glad for at jeg på denne tid i mit liv har et liv (som jeg selv har valgt) som jeg synes mit liv skal være. Der er ingen fortrydelser af nogen art. Jeg har oplevet meget som jeg deler med min veninde. Ligeså hun har gjort. Venskaber kan dannes via Sociale Medier men når det kommer til nære venskaber som er mere værd end bekendskaber er det forudsætning af at man har samme kemi. Jeg håber dette gav mening?
SvarSlettDet ga såvisst mening. Og det skjønt å ha noen å dele både bosted og liv med. Håper du har det riktig godt.
SlettAllersøteste du.
Nei det er ikke alltid "skjermvennskap" er nok, selv om det også er godt og gir glede. Det er noe med kjemi, tror jeg.
Klemmer glad om ❤