Vintertanker

Kjære deg

Det er kaldt i vintelandet vårt. Ikke bitterlig kaldt, men likevel, kaldt. Jeg kjenner det på kroppen, i år også. Og kroppen reagerer med uvilje.

Hendene er ikke lettrørlige, hvert eneste brudd som har vederfart mine knokler, verker. Hjernen blir en frossen grøt, den blir langsom.
Jeg får vondt i viljen når det gjelder å bevege meg utendørs og synker temperaturen for mye, får jeg vondt for å puste. Turen til postkassen (som nesten er brøytet ned) utsettes og utsettes.

Akkurat nå er det minus åtte grader ute.

Jeg ser ut av vinduet, solen gløtter over kanten, den lager diamantreflekser på sneen. Vakkert. Men selv ikke diamantene er noe som får meg til å ville gå ut.

Heller ikke fargespillet på himmelen gir meg lyst til å gå på utsiden.
Jeg har bare lyst til å sove, men får ikke. Jeg bærer ved inn og aske ut.
Kanskje jeg bare skulle tulle meg inn og gå i hi?

Jeg fyrer, selv om temperaturen inne er god, fryser jeg. Ullen er en nødvendig, god venn, men ikke god nok til å gi meg arbeidslyst. Jeg blir dvask og uvirksom. Og dermed får man en nedadgående spiral. Akk ja.

Jeg vet våren kommer, men akkurat nå virker det ikke slik.
Jeg er ikke og har aldri vært vintermenneske.
Og nå tror jeg ikke akkurat det vil endre seg.

Hilsen liv