Ikke ferdige med #metoo

Kjære deg.
I fjor var #metoo-året. I år er det på tide å krabbe seg inn i varmen igjen og få posisjoner, både i forretningsliv og politikk, for dem som fomlet og famlet over andre menneskers kropper.

Intet lært, ser det ut til. Intet endret seg. En del kommer med vamle bortforklaringer og fremstiller seg selv som ofre. Ikke for tafsing og slikt. Men for at noen våget å sette spørsmålstegn ved deres dømmekraft og gjerninger.

Herregud, vi har lidd i et år eller så -, nå er det nok. Synes å være omkvedet.
Var det nå noe å ta på vei for? Er det underliggende spørmål.
MITT liv er ødelagt, min karrière og mine mål skal opp og gå igjen. 

La oss se på tre fremtredende menn (de er stort sett dem som tafser og ter seg ille). Fra tre ulike partier. La oss se på:
Giske - etter at han fremsto som angrende synder med stort endringspotensiale viser han at han egentlig ikke har endret seg, eller ennå verre, han har ikke forstått hva det hele dreier seg om. Hans våpendragere synes han har vært ute i kulden (var han nå egentlig det) for lenge og mente han var klar til nye posisjoner. At varslere mot Giske skulle måtte arbeide med den de hadde varslet om, betød ingen ting. Makten er søt.
Leirstein kom også inn i varmen, på et vis. Unge mennesker skulle på nytt bli ledet av en som ikke hadde vett til å si: Dette kan jeg ikke gjøre, av hensyn til det man vet jeg har gjort. Dårlig selvinnsikt, dårlig tid, for makten er søt.
Tonning Riise fikk "fornyet tillit" av deler av partiorganisasjonen. Og skulle inn i varmen. At det var for tidlig, spiller ingen rolle. Makten er søt.

Felles for disse er at hverken de selv eller organisasjonen rundt dem tar helt på alvor det som felte dem.

Fire års karantene fra politiske verv av noe slag, skulle være normen for #metoo-mennene.

Hilsen liv