Kjære deg

Nå bor jeg der jeg bor. Jeg pakker opp, jeg pakker ut, jeg kaster og jeg vasker. Ting velges bort og veldig få velges til.
På sett og vis er det  "min tur", nå er jeg som bestemmer hvor skapet skal stå og bildet skal henge. Nå er det jeg som former mitt hjem uten å spørre noen om "lay out".
På sett og vis er det forfriskende. I alle fall er det uvant. Dette har jeg ikke gjort på over femti år.

Med tid og stunder vil det kanskje komme et lite bilde, men hold ikke pusten i mens.

Min eldste datter lurte på om jeg fikk sove om natten, jeg bor tross alt ved "rånerstripa". Og der jeg bodde tidligere, var det slett ikke mye støy, verken natt eller dag. Ett og annet rådyr trasket forbi (kommer til å savne dem) eller en rev eller en grevling. Men de laget ikke mye støy. Søvnmønsteret mitt har aldri vært noe å juble for, men jeg sover ikke noe dårligere nå. Nesten tvert om.

Smått om senn blir jeg enig med meg selv om hva jeg vil ha her, jeg har ingen hast. Det eneste som hastet var å få blomster i vinduskarmen. Og det har jeg nå. 
En dag av gangen, ett skritt av gangen. Går så bra. 

Hilsen liv