Jeg frekventerer noen grupper på fb, deriblant noen som tar for seg tragedien som utspilte seg ovenfor jødene under 2. verdenskrig. Jeg leser og kommenterer og er vel ikke alltid like heldig med mitt ordvalg eller min tilnærming til temaet i posten jeg leser.
Jeg vet at noen svar kan være vonde å svelge. For enkelte. Særlig blant mennesker som har mistet mange av sine slektninger i dødsleire og konsentrasjonsleire under nevnte krig.
Likevel, når det blir for mye monstersnakk og hevdelse av at "slikt kunne jeg ALDRI ha gjort", klarer jeg ikke å holde stille.
Mennesket er det største rovdyret på kloden, mennesket er i stand til de mest horrible handlinger under gitte forutsetninger, selv jeg kunne vært en brikke i dette nedrige spillet om jødenes skjebne, men det vet jeg ikke. Jeg var ikke der og ikke født på den tiden. Selv om jeg er det, man for spøk kan kalle, krigsprodusjon.
Jeg tillot meg å peke på at disse som deltok, på alle plan, hverken hadde horn eller hale, at det var mennesker som så ut som hverdagsmennesker. Det var ikke monstre, men mennesker som gjorde monstrøse ting. FORDI forholdene ga dem carte blanche til å gjøre det de gjorde. Til og med syntes "makten" at at de gjorde var bra. Og at jeg trodde at svært mange nok hadde kunne gjøre det samme, i en gitt situasjon.
For om "makten" gir deg lov, er det ikke måte på hva slags galskap man kan foreta seg. Vi har et ordtak: Leilighet gjør tyv.
Forskning har vist at det medfører riktighet.
Hilsen liv
