Dyreliv

 Kjære deg.
Jeg bor midt i byen, har en vestvendt veranda (som jeg deler med de andre) hvor kaffekoppen inntas om morgenen.
Jeg sitter der og finner så mye rart å glede meg over:
Elven kan sees. Det er noe med vann og mennesker.
Ved Ramsflog er det en bergvegg med formasjoner som ligner på en kvinne med sjal, men du ser henne ikke uten at solen står i riktig vinkel.
Damen som bor i huset tvers over veien har hjemmekontor og tar det med seg ut på terrassen om morgenen, når luften er sval. 
Gården som svever over Heddalsvannet har kyr, de har fått lov til å komme ut og har funnet seg en solvendt plass å ligge og gjorte.
Katten nedenfor går på besøk til naboen.
Svalene har bygget rede under et takskjegg og spurvene under takplatene her.
Så dyreliv er det.

Nå er kaffekoppen drukket og jeg skal starte dagens gjøremål. 
Det fortsatt godt å være menneske.

Hilsen liv

 Kjære deg

Nå bor jeg der jeg bor. Jeg pakker opp, jeg pakker ut, jeg kaster og jeg vasker. Ting velges bort og veldig få velges til.
På sett og vis er det  "min tur", nå er jeg som bestemmer hvor skapet skal stå og bildet skal henge. Nå er det jeg som former mitt hjem uten å spørre noen om "lay out".
På sett og vis er det forfriskende. I alle fall er det uvant. Dette har jeg ikke gjort på over femti år.

Med tid og stunder vil det kanskje komme et lite bilde, men hold ikke pusten i mens.

Min eldste datter lurte på om jeg fikk sove om natten, jeg bor tross alt ved "rånerstripa". Og der jeg bodde tidligere, var det slett ikke mye støy, verken natt eller dag. Ett og annet rådyr trasket forbi (kommer til å savne dem) eller en rev eller en grevling. Men de laget ikke mye støy. Søvnmønsteret mitt har aldri vært noe å juble for, men jeg sover ikke noe dårligere nå. Nesten tvert om.

Smått om senn blir jeg enig med meg selv om hva jeg vil ha her, jeg har ingen hast. Det eneste som hastet var å få blomster i vinduskarmen. Og det har jeg nå. 
En dag av gangen, ett skritt av gangen. Går så bra. 

Hilsen liv

Mens vi venter

 Kjære deg.
Mye tid går med til venting, vi venter på bussen, på å komme frem, på et besøk, på legen, på kvelden, på at maten skal bli klar, på en telefon, på at søvnen skal komme, på en ny dag ... I det hele tatt, vi venter.
Hva bruker vi ventetiden til?

Er det ren "dødtid"? Bortkastet tid?

Spør, meen har ikke svar.

Hilsen liv

Det rare året

 Kjære deg.
2020 er historie, 2021 har nettopp startet. I dag er det den 3. og om min livs grunnmur hadde vært i live skulle vi ha feiret, oss og vårt liv. 
Slik ble det ikke. For selv om han fortsatt hadde vært her, hadde det ikke blitt den helt store feiringen. Jo da, god mat, et glass vin og roser i vase, men bare oss to.

Innen jeg hadde rukket å tenke meg om, snudde jeg meg i sengen og sa: "Gratulerer med dagen". Jaja, gammel vane er vond å vende og i det merkelige rommet mellom søvn og våken finnes ikke død eller smittsomme sykdommer.

Jeg har tuslet rundt, sett og hørt nyheter og savnet dialogene. Men så tok jeg tak og holdt en liten gardinpreken for meg selv. Hadde jeg ikke elsket, hadde jeg ikke savnet. Hadde jeg vel? Og det er vel bedre å ha elsket og å ha vært elsket, enn ikke?

Tilbake til 2020. For mange (alt for mange) har dette vært et møkkaår, med smittevern til langt over ørene, sykdom, død, arbeidsledighet, økonomisk usikkerhet og leirras. Og irritasjon over mennesker som ikke forstår at det finnes andre enn dem selv i verden. 

Lyspunkter? Jo da.

Ingen overfaller meg med uønskede klemmer lenger, ingen stiller spørsmål om hvorfor man synes så lite og de som føler intens trang til å se mitt blide (hm. hm.) åsyn, spør om de kan komme. Og har jeg ikke lyst til å se noen, så kan jeg trekke frem smittevernkortet og avbestille hele besøket. For i en enmannshusholdning er man helt sjef
Flere hyggelige telefonsamtaler, meldingsutvekslinger og blomsterhilsener.
Og så har det poppet opp varetilbringere. 
Og så kommer våren, om ikke så lenge.

Så det står til liv, her i alle fall

Hilsen liv

Rasister uten å vite det?

Kjære deg.
Bussjåføren min er rasist. Jeg vet ikke om det kan ha sammenheng med at han kommer fra Balkan og kom som flyktning derfra, for mange år siden. Uansett. "Reinspika rassist", kaller en venn av meg ham. To grupper får regelmessig gjennomgå, fargede (konsekvent kalt niggere) og romfolk.

For tiden er det afroamerikanerne som får unngjelde. Trump er en flink fyr, egentlig burde han be om enda sterkere "virkemidler" mot dem. (Niggerne, altså) Og POTUS er ikke rasist, Han har jo hilst på fargede. Og afroamerikanerne er late, feite og giddesløse. Ikke rart at det må sterk lut til for å "oppdra dem".

De opptøyene og demonstrasjonene som foregår nå må slås ned. Basta.

Den andre bussjåføren min er amerikaner, han vil ikke flytte tilbake til USA. For mye vold, for gal president, for skjevt samfunn, i det hele tatt, ikke noe samfunn han vil trives i.

Det er sjelden (om jeg ikke tar skolebussen) mange på bussen, så det prates om dette og hint. Nå er det USA som opptar begge.

For å komme tilbake til min amerikanske bussjåfør: "Det hevdes at helsehjelp til alle er kommunisme, "over there". Kan ikke si at det er så kommunistisk her." Kan vel ikke si at jeg er uenig med ham.

Min balkanske sjåfør har en annen holdning til dette med helsehjelp: "Kan man gjøre penger på det, så klart man skal. Alle blir jo syke, så der er det "Big money" å hente."
Karikert? Overhode ikke, rett fra munnene.

Hilsen liv

Hvem skal vi snakke med? Til slutt?

Kjære deg
Nå har april kommet, og koronaviruset. Jeg har vært alene i snart fire år, det er snart tre år siden jeg døde og jeg merker at jeg slipper taket. Og lager meg et nytt hverdagsliv.

Viktigheten av å se eller snakke med andre synker.
Jeg "snakker" på nettet, med noen. Og på telefonen, de er dog færre.

Når dette er over, når Sars 2 Covid - 19 har blitt lagt i lenker og både lokalsamfunn og verdenssamfunn begynner å finne tilbake til tilnærmet normalitet, hva skjer da?
Hvem snakker vi med, hvordan snakker vi med dem og om hva?
Og hva vil normalitet bety og være, når den tid kommer.

Jeg undres.
Hilsen liv

Hm. Jeg er stemplet som nazist av kommentariatet

Kjære deg.
Jeg frekventerer noen grupper på fb, deriblant noen som tar for seg tragedien som utspilte seg ovenfor jødene under 2. verdenskrig. Jeg leser og kommenterer og er vel ikke alltid like heldig med mitt ordvalg eller min tilnærming til temaet i posten jeg leser.

Jeg vet at noen svar kan være vonde å svelge.  For enkelte. Særlig blant mennesker som har mistet mange av sine slektninger i dødsleire og konsentrasjonsleire  under nevnte krig.
Likevel, når det blir for mye monstersnakk og hevdelse av at "slikt kunne jeg ALDRI ha gjort", klarer jeg ikke å holde stille.

Mennesket er det største rovdyret på kloden, mennesket er i stand til de mest horrible handlinger under gitte forutsetninger, selv jeg kunne vært en brikke i dette nedrige spillet om jødenes skjebne, men det vet jeg ikke. Jeg var ikke der og ikke født på den tiden. Selv om jeg er det, man for spøk kan kalle, krigsprodusjon.


Jeg tillot meg å peke på at disse som deltok, på alle plan, hverken hadde horn eller hale, at det var mennesker som så ut som hverdagsmennesker. Det var ikke monstre, men mennesker som gjorde monstrøse ting. FORDI forholdene ga dem carte blanche til å gjøre det de gjorde. Til og med syntes "makten" at at de gjorde var bra. Og at jeg trodde at svært mange nok hadde kunne gjøre det samme, i en gitt situasjon.
For om "makten" gir deg lov, er det ikke måte på hva slags galskap man kan foreta seg. Vi har et ordtak: Leilighet gjør tyv.

Forskning har vist at det medfører riktighet.

Jeg skrev ikke at jeg godtok eller unnskyldte handlingene. Tvert i mot. Men fordi jeg pirket på selvgodhet og at det er lett å være etterpåklok og pekte på selvfølgeligheter ble jeg nazist. Så, ok, jeg er hermed nazist, men hever ikke høyre arm og sier: "Sieg Heil", deler heller ikke ideologien heller.

Hilsen liv

Aldri mer

Kjære deg
Vi sier så ofte: Aldri mer -.
Aldri mer 9. april, aldri mer installasjoner som Auschwitz, aldri mer folkemord og aldri mer 22. juli.

Næhei?
Nye kriger starter, nesten hver eneste dag og allerede igangsatte kriger eskalerer. Men ikke her hos oss, da er et kanskje ikke så farlig?
Installasjoner som Auschwitz settes ikke opp, men konsentrasjonsleirer finnes, både i øst og i vest, Skjønt "vertslandene" vil ikke vedkjenne seg dem. Og lager fine eufemismer.
Folkemord er ikke nytt, ikke avsluttet og er vi ikke forsiktige kommer det hit også. For hva eller skal man kalle det som skjedde i Rwanda, i Myanmar og der kalifatet skulle opprettes, mot yazidiene? Folkemord er vel riktig benevnelse?
Og så er det vår hjemlige terrorist. ABB tok livet av så mange, 77 mennesker måtte bøte med livet fordi noen følte at han sto over lov og orden og at disse menneske truet hans eksistens.
Det kan fort nok komme en ny ABB. En underart slo til på New Zealand og tankegodset han bygget sin "ideologi" er ikke lenger "ekstremt" for mange, men hverdagstanker og fine til kommentarbruk.

Ærefrykt for livet, gjør ikke mot andre, det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. To greie retningslinjer synes jeg. De første ordene er visstnok dr. Albert Schweitzer og det siste deler de store livssyn.

Hilsen liv

Skatten min

Kjære deg
I dag skal jeg skrive om skatten min. Den som jeg betaler med penger og med glede. Partiet til nedsettelse av skatter og avgifter (Frp) passer på at det stadig blir mer skatt og flere avgifter. Paradoksalt?
Jeg synes jo det da. Nå har de fått hjerteklapp og vondt i snøbbersen og lyver mer enn de pleier. Nei da, de er ikke for bompenger, langt i fra. Det er ikke deres feil. Mon det.
Etter å ha sittet med ministere for finans og samferdsel siden de kom i regjering, burde de begynne å snakke sant. Utenkelig for en politiker eller tre? Sikkert.
Må bygge vei, sier de. Ok. Og veibygging i Norge betyr bomstasjoner, maaange bomstasjoner. Ikke bare for bygging av vei, men også for å redusere utslipp, forbedring av klima og utbygging av kollektivtrafikk. Det er konsensus på vårt store ting at slik skal det være.
Og partiet til nedsettelse av skatter og avgifter stemmer lystig ja til alle nye prosjekter. De foretar noen kosmetiske grep i sine papirer og sier: Vi er IKKE for bomstasjoner, men ... Og så kommer en lang rekke løgner.
En annen populær øvelse fra den kanten er "tenk om" ... i dette tilfellet er det tenk om de rødgrønne hadde sittet med makten, DA hadde det vær ennå flere og mye dyrere. Tenk om det ikke er sant? Og tenk om el-bilene også skulle bidra til spleiselaget "veier i Norge".
Og så er det skatten. Skattelette til alle, men mest til dem som allerede har nok penger, for dem er det synd på. Virkelig synd på. De trenger pengene bedre enn en arbeidskar/kvinne med en årslønn tilsvarende en måned inntekt for de på toppen. For de som virkelig trenger lettelse i skattetrykket, de skal bære. Skal vi se på min skattelette? Tror det dreier seg om ca 300 kroner i året. Kanskje jeg skal ta på meg spanderbuksene og spise ute en dag?
Nå er jo jeg bare meg. Helt alene. Jeg betaler inntektsskatt og eiendomsskatt. Formueskatt skulle jeg gjerne ha betalt, men det fordrer at man har formue. Det har ikke jeg. Og alle avgifter som møter meg underveis, er likedan for meg som for Olav Thon, de skiller ikke mellom en liten pensjonist og en mangemilliardær.

Det koster å drifte et land. Og vil man bo i et land med gode velferdsordninger, som gratis skole, rimelige legetjenester og sikkerhetsnett i form av trygder og pensjoner, må vi betale skatt.
og det gjør jeg gladelig. Ikke bare for min egen del, men også for at Norge skal være et godt land å bo i.

Å vente på tordenværet

Kjære deg.
Jeg tilhører den sorten som blir værsyk. I dag har jeg tilbragt mye av tiden under dynen. Med feber og andre morsomheter. Feberen er vel et resultat av jojovær, kommende møkkavær med torden og greier og et aldri så utbrudd av betennelse (leddgikten sørger for det).
Jeg har jo seng (sofa) på verandaen og lurte litt på hvorfor jeg ikke gikk dit ut ut. Jeg hadde ikke noe behov for mørkt og stille rom. Så gjorde jeg det.
Det var deilig.
Nyvasket luft, sol på skrå under taket, katter i benken og en toliter med saft og et glass. En passe lettlest bok hadde jeg også. Jeg kroet meg litt, der jeg lå. Jeg har en tykk quilt tilgjengelig, om jeg føler for å holde ekstra på varmen, den var av og på. 
Plutselig spratt begge gamlegutta opp og forsvant under sofaen og så kom et skrall og vått. Jaja, tenkte jeg, da få vi vel en time med dusj og bråk. Ble det slik? Ikke vet jeg. Jeg sovnet.

Jeg er ikke helt restituert, men tordenværet er forbi. Og gutta hadde funnet seg plasser ved pølleputen.
Hilsen liv

Venner?

Kjære deg
Jeg har aldri vært flink til å skaffe meg venner i hopetall. Jeg finner noen få. Og de få jeg finner er venner.
Ikke facebookvenner, ikke heipådegvenner. Mer slik at når vi møtes fortsetter vi samtalen fra sist. Vi er ikke alltid enige, deler ikke alle preferanser når det gjelder musikk, litteratur eller kunst, men vi respektere den andres valg. Jeg er et kattemenneske, men ikke alle er det.
Vi diskuterer, omtrent alt. Vi deler tanker og hendelser. Vi trøster og gir hverandre et spark bak, når det trengs.Vi skravler i telefonen med hverandre. Men vi kan også tie sammen.
Vi ler mye. Vi spiser sammen, drikker sammen og trives, sammen. Tiden blir borte på et vis.
Ikke hver dag.
Jeg tror vi kjenner hverandres grenser og mange av hverandres dypeste hemmeligheter. Det er en trygghet i vårt vennskap.

En dag vil jeg eller en av mine få venner tre ut av tiden. Jeg vet at jeg vil savne om jeg blir tilbake. Men jeg vil huske dem med glede.
Har du slike venner er du like heldig som meg.
Hilsen liv

Irritasjoner

Kjære deg.
Jeg leser. Ofte og mye. Og irriterer meg over dårlig språk, feilstavningr og uforståelig preposisjonsbruk.
I dag har jeg lest følgende:
Trump er frustrert på rådgiver. PÅ? Jeg trodde man ble frustrert av noen, over noe, men jeg tar vel feil. Frustrert over sin rådgiver, klinger bedre i mine ører og stikker ikke i øynene mine.
At man kan bli frustrert på jobb er velkjent materie. I enkelte timer kunne bølgene gå høyt og elevene var mer opptatt av alt annet enn å lære. Da ble jeg frustrert over (på grunn av) elevene og frustrasjonen var ikke god for en som skulle være lærer.
Man blir uoppmerksom på enkeltmennesker.

Dette var dagens irritasjon.
Håper det ikke kommer flere.
For ellers kan dette bli resultatet.

Hilsen liv

Jammen, det var ikke det som var meningen

Kjære deg.
Dette er den meste brukte setningen på norsk, tror jeg. Alle bruker den, noen i god tro og erkjenner siden at de ikke hadde tenkt seg om. Andre bruker den for å skjule sin agenda og atter andre skyver ansvaret over på alt og alle andre.

Et kjent ordspråk sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Men så er det vel slik da, at virkeligheten og realitetene kommer i veien for de gode hensiktene. Jfr. å gjøre noen en bjørnetjeneste.

Hva er det neste som ikke skulle være meningen? Forurensning av Repparfjorden? At enda fere faller ned i fattigdomshullet fordi man skal "få flere i arbeid"? Eller fordi man ikke overskuer konsekvensene?  Nei for det var og er ikke meningen, skal vi tro de regjerende styrker. Og om vi for et bittelite øyeblikk trodde at de forsto noe som helt, motbeviser de vår tro. Og så kommer den samme gamle visen: "Dere har misforstått".

Misforstå gjerne det bildet jeg låner av Morten Ingeman,

Herreminhattoggenser Jensen

Kjære deg.
Å blande mel og ull er sjeldent lurt, om man vil stå til troende. Det er synkende galluptall for Frp og sin vane tro, trekker Jensen innvandrerkortet. Og naturligvis er de somaliske kvinnene og det somaliske miljøet som trekkes frem, til spott og spe.
At det er innvandrere som er importert av bedrifter, flyktninger og asylsøkere i denne miksen, sier hun ikke et kvidder om. Og selv om de med mørk hud synes best i vår del av verden, er de ikke i flertall.

Jeg fant en fin side hos statistisk sentralbyrå. Den handler om innvandrere.
https://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/faktaside/innvandring

lenken ligger over her.

Bare et av bildene fra ssbs side.

Les og bli litt klokere.

Hilsen liv

Hvor lever vi våre liv?

Kjære deg-
I dag har jeg et meget alvorlig spørsmål. Hvor lever vi våre liv?
Bakgrunnen for mitt spørsmål er et foredrag: "Hva gjør skjermen med og "likes" med oss?"
Gjør dopaminen og "instant satisfacion" oss livsudugelige?
Om vi foretekker et liv uten for mye skjerm?

Hilsen liv

Om alder

Kjære deg
I dag vil jeg skrive om alder. Jeg vil skrive om kronologisk alder og følt alder.
Dette året er det 74 år siden jeg  hylte meg inn i verden. Jo da. Vitterlig, vel nesten 74 år. Det er den tiden jeg har tråkket rundt på jorden. På godt og vondt. Ofte mye godt,

Men jeg forstår ikke helt "alder". Kan hende fordi min indre kalender ikke samsvarer med den ytre? Og fordi jeg skulle egentlig ha vært død. Første gang, 09. 04. 1960, men da var det bare sjelen som ble drept. Den 15. august 1917  stoppet hjertet, stoppet livet, stoppet jeg. DET var mørkt.
Kan jeg kjøre fra det?

Så sitter jeg her og lurer. Hva er er alder?
Misforstå meg rett. Jeg er glad for at ingen av mine utganger fra tiden ble sementert, men - hvor gammel er jeg? 2?

Slik gjør du

Kjære deg
I dag har jeg skummet førstesidene på en del nettaviser og funnet: "Slik gjør du ... Slik vet du ..." Det begynner å bli tydelig at erfaringer og kunnskap ikke lenger gis direkte mennesker i mellom, at mange mennesker lever uten å kunne mye av det som var selvsagt for meg. At det ikke er så mye hverdagslig samhandling innenfor hjemmets vegger.

Forundret? Ikke egentlig, men jeg blir litt trist når jeg ser unge mennesker som ikke kan håndtere en analog telefon med nummerskive. Jeg undrer meg over hvordan og hvem, utenom spaltemetre med selvhjelp i aviser, skal fortelle om hvordan du steker kjøtt, møblerer hytta  (om du har) hvordan du tar vare på hud og babyer. I det hele tatt, dette som ble gitt fra generasjon til generasjon i ord og handlinger.

Hilsen liv

Om tid, ønsker og umiddelbar tilfredsstillelse

Kjære deg.
Vi har det så travelt, vi mennesker. Vi skal rekke så mye, oppdage så mye, realisere oss selv og kanskje andre. Vi finner opp apper, dingser og saker og zapper og klikker lystelig, både på tv og annet.
Vi stormer gjennom tiden som om den MÅ overvinnes på en eller annen måte. Eller slås ihjel.
Vi bombarderes med syns- og hørsels-inntrykk. Men følelsene de skal kun vises via skjerm.

Hva om vi satte ned tempoet litt? Hva om vi ikke var redde for stillhet og langsom ro? Hva om vi møttes ansikt til ansikt? Hva om vi ikke måtte ha alle de rare tingene? Gikk verden under av det?

Fremskritt er mantraet.
Ordne det på nett, behøver ikke fremmøte, klikke deg inn på (velg selv) så blir det så bra så. Gjør det selv.
Men hva er egentlig fremskrittet i alt dette?
Hvilke goder ligger i det å ikke møte mennesker lenger?
Nei da. Jeg er ikke i mot internett og andre rare greier, men jeg synes det tar fullstendig overhånd.
Mennesket er ikke digitalt, men i aller høyeste analogt. Har man glemt det?

Hilsen liv

Ekkokammeret

Kjære deg.
Algoritmene hos de fleste some-mediene er av den art at de foreslår nye artikler eller bilde eller videoer av samme art som man har sett/lest før. Ikke for det, man møter det samme hos nettaviser
Om jeg har klikket meg inn på en artikkel fremhevet på, for eksempel, fb, kommer det forslag om nye artikler i akkurat samme spor.
Leser du i en nettavis kommer dette: Du leste X, vil du lese resten av alfabetet om akkurat det samme? Og lister opp likedanne artikler.
Da blir det ikke lenger informasjon, men ekkokammer.
Om jeg klikker på en artikkel om kjentfolk, kommer det forslag om andre kjentfolk. Leser jeg om den orange mannen i det hvite hus, kommer det forslag om flere artikler om den orange mannen i det hvite hus. Leser jeg om biler, hagler det inn med bilreklame.

Kort sagt: Mer av det samme.
Da lærer jeg aldri noe nytt, finner ikke nye synspunkter, blir uinformert.
Vil ikke det.

Jeg liker å bli utfordret på fordommer, jeg liker å skaffe meg ny viten. Da nytter det ikke å bare si ja takk til algoritmenes forslag.
Dessuten blir man lat. Gidder ikke lete opp ny viten, nye måter å se verden på.
Jeg er glad for at det finnes håndfaste aviser.

Hilsen liv

Tungt på toppen

Kjære deg.
Om man ser på de såkalt toppene i dagens politiske liv er det kvinner og kvinner og kvinner å se. Kvinner som man skulle tro at ville se med forståelse på abortspørsmålet.
Gjør de det?

Vi har en Erna som så inderlig gjerne vil være stasminister (ikke tastefeil) at hun appellerer til disse som kaller kvinner som tar abort for barnemordere.
Vi har en Siv som sitter stille og gjør sitt for å omfordele fra de fattige til de rike, de rike finner alltid en løsning på abortspørsmålene sine. Penger trumfer alt-
Vi har en Olaug som tier når en liten mørkemann sier at: Kan du bære frem en, kan du bære frem to. Han som ikke kan bli gravid en gang.
Vi har en Trine som protesterer for all verden, men er lystig med på ferden.
Vi har mange som i maktglede gjør som katten under.

Kan vi ha det slik?
Hilsen liv