Kan dere ta det med ro, nå?

Kjære deg
Dette er et spørsmål som ofte stilles, ovenfra og ned.
Gjerne fra makten og nedover,  til dem aller nederst på rangstigen.
Ofte tar de nederst på rangstigen det med ro, om det føles riktig.

Når blir spørsmålet stil den andre veien?
Nå skjer det nok en sjelden gang. Men sånn i det hele?

Så til det som kanskje er aktuelt i disse dager. Spørsmålet stilles til de unge, de som har hjemmeskole og ikke er så vant til å disponere foreldre og deres tid 24/7.
Det stilles til krabater med lopper i blodet og utferdstrang og lav alder.
Noen ganger av stressede hjemmekontorarbeidere som heller ikke er vant til å ha egne  barn og ektefeller rundt seg 24/7.

Nå stiller jeg spørsmål jeg neppe får svar på, igjen.
Og kanskje er svaret at vi ikke skal ta det med ro?

Hilsen liv

Prokrastinering

Kjære deg.
I dag vil jeg skrive om å somle, utsette eller finne måter å unngå å gjøre ting.
Det er sent i mars, våren har begynt å vise seg frem i små knopper, tidlige og spede krokusskudd og lange gule rakler på hasselhanntrærne. Nysetid.

I dag var det rimelig godt vær på formiddagen og jeg tenkte jeg ville se etter våren i nærleiken, kom så langt at det bare var uteskoene, jakken og kamera som manglet.
Så tittet jeg på vinduene mine.
De hadde virkelig behov for en vask og noen rene gardiner. Jeg satte meg ned og diskuterte med meg selv. HADDE jeg virkelig lyst til å gå tur? Formen er guffen for tiden. Jo, jeg burde virkelig gå tur. Både for moro skyld og for helsens skyld.

Jeg tittet på vinduene. Måtte de vaskes nå? Jeg kunne fortsatt se ut og gardinene var ikke alt for skitne, nei, jeg kunne så visst trygt gå på tur.
Så hva gjorde jeg? Kjente det stakk i høyre ankel, lurte på hvilke sko jeg skulle bruke, nå, for ankelen måtte få støtten sin.
Viktigheten av turgåingen ble mindre og mindre. Fant ikke skoene jeg kunne bruke, ikke at jeg lette så veldig, men ...

Jeg vasket vinduer.

Hilsen liv