I dag vil jeg skrive om å somle, utsette eller finne måter å unngå å gjøre ting.
Det er sent i mars, våren har begynt å vise seg frem i små knopper, tidlige og spede krokusskudd og lange gule rakler på hasselhanntrærne. Nysetid.
I dag var det rimelig godt vær på formiddagen og jeg tenkte jeg ville se etter våren i nærleiken, kom så langt at det bare var uteskoene, jakken og kamera som manglet.
Så tittet jeg på vinduene mine.
De hadde virkelig behov for en vask og noen rene gardiner. Jeg satte meg ned og diskuterte med meg selv. HADDE jeg virkelig lyst til å gå tur? Formen er guffen for tiden. Jo, jeg burde virkelig gå tur. Både for moro skyld og for helsens skyld.
Jeg tittet på vinduene. Måtte de vaskes nå? Jeg kunne fortsatt se ut og gardinene var ikke alt for skitne, nei, jeg kunne så visst trygt gå på tur.
Så hva gjorde jeg? Kjente det stakk i høyre ankel, lurte på hvilke sko jeg skulle bruke, nå, for ankelen måtte få støtten sin.
Viktigheten av turgåingen ble mindre og mindre. Fant ikke skoene jeg kunne bruke, ikke at jeg lette så veldig, men ...
Jeg vasket vinduer.
Hilsen liv
