Blogginnhold

Både tekst og bilder er beskyttet av opphavsrettighetene i følge åndsverksloven. Kopiering skal ha skriftlig samtykke fra bloggeier
Viser innlegg med etiketten bøker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bøker. Vis alle innlegg

søndag 30. april 2023

I utakt eller takt?

 Kjære deg

Tiden går, jeg er fortsatt litt i utakt med tiden. Ikke skriver jeg så mye heller. Du vet jeg har flyttet? Fått en ny "tumleplass"? Den har invitert til refleksjon og noen aha-opplevelser. 
Men jeg kommer ikke i takt med tiden, her heller. Ikke helt.
Jeg ser mange flere mennesker enn før, snakker oftere med folk jeg setter pris på (pluss noen jeg ikke setter pris på)
Hva vil jeg? Si det, det vet jeg egentlig ikke selv. Jeg tror jeg har funnet det helt greit "å la livet skje meg". 
Men, en ting har jeg oppdaget om meg selv. Jeg trives med eget selskap, jeg trives med bøker, musikk og blomster. Jeg trives med "syras" som strekker seg over tid. Jeg gleder meg over farger som klinger sammen. Jeg synes det er fint at noen ikke klinger sammen, like som ikke alle mennesker klinger sammen. Og det er vel slik det må være?

Så var det tiden da. Kjipt å våkne grytidlig, for det gjør jeg fortsatt. Kjipt å ikke kunne kjøre "Brandeburgerkonserten" på full guffe klokken fire i natten. Det bor tross alt andre i samme i hus. Ultrakjipt at "mine" butikker ikke åpner før ti. Jeg er helt klar for "shopping" klokken 7. Mine butikker er snart ikke tilstede lenger, en etter en har de lagt ned eller flyttet til helvesteshus.
Mat får jeg jo tak i, nesten døgnet rundt, men ikke glidelåser, fine stoffer og akvarellfarger eller godt papir, det er langt verre. 

Jeg skal ikke klage for mye, for fortsatt har jeg bokhandelen i første etasje (åpner kl. 10.00), er jeg ikke i humør til å lage mat selv, er det ikke langt til ferdiglaget.
Skulle jeg ønske meg en god flaske vin, er det heller ikke langt dit. Men det er lenge å vente, noen ganger. 

På denne tiden pleier våren å vise seg i all sin prakt, nå er den en smule forsinket. Verandakaffe må inntas i varmedress og votter, men det endrer seg. 
Helsemessig har jeg det rimelig bra, så jeg burde være fornøyd. Blir nok det når jeg kommer i takt med tiden. Og ved neste "syras" skal lage denne fuglen.


Kan være ensomt å være morgenfugl helt alene.
God vår.


Hilsen liv

fredag 19. august 2022

Tid og meg

 Kjære deg
Jeg har skaffet meg smartklokke/treningsklokke/dum dings. Min snille og flinke lege foreslo at jeg kanskje skulle gjøre det, grunnet en hjerteklaff som ikke klaffer. 
Den dumme dingsen forteller om slag per minutt (puls kaller de det vel) både den vanlige og hvilepulsen, oksygenmetning av blodet, blodtrykk (om jeg gidder), skritteller og søvn i løpet av et døgn. Pluss at den gir beskjed om værmeldinga, om noen ringer meg eller sender meg en melding, musikk og fåglarna vet hva.
Dessuten kjefter den på meg om jeg sitter i ro for lenge av gangen. Beveg deg, sier den og legger frem et helt treningsopplegg. Forstyrrende for en innbarka bokorm.



Jeg har et anstrengt forhold til armbåndsur og andre saker og ting som skal has på kroppen. Jeg er vant til å leve lykkelig uvitende om tid, annet enn opplevd tid. Den er enten kort eller lang.



Det har skjedd et samme med den dumme dingsen som med andre "ta-på-saker" den får stort sett ligge i ro. Nysgjerrigheten tar i blant overhånd og jeg sjekker at det fortsatt er liv i både meg og den dumme dingsen. Det er det. Mer i meg enn i den dumme dingsen. Men jeg ser hva legen mente, det kan være morsomt å følge med på hjerteaktiviteten. Daglig bruk blir det ikke. Det er sikkert og tiden går uansett.


Hilsen liv

søndag 3. januar 2021

Det rare året

 Kjære deg.
2020 er historie, 2021 har nettopp startet. I dag er det den 3. og om min livs grunnmur hadde vært i live skulle vi ha feiret, oss og vårt liv. 
Slik ble det ikke. For selv om han fortsatt hadde vært her, hadde det ikke blitt den helt store feiringen. Jo da, god mat, et glass vin og roser i vase, men bare oss to.

Innen jeg hadde rukket å tenke meg om, snudde jeg meg i sengen og sa: "Gratulerer med dagen". Jaja, gammel vane er vond å vende og i det merkelige rommet mellom søvn og våken finnes ikke død eller smittsomme sykdommer.

Jeg har tuslet rundt, sett og hørt nyheter og savnet dialogene. Men så tok jeg tak og holdt en liten gardinpreken for meg selv. Hadde jeg ikke elsket, hadde jeg ikke savnet. Hadde jeg vel? Og det er vel bedre å ha elsket og å ha vært elsket, enn ikke?

Tilbake til 2020. For mange (alt for mange) har dette vært et møkkaår, med smittevern til langt over ørene, sykdom, død, arbeidsledighet, økonomisk usikkerhet og leirras. Og irritasjon over mennesker som ikke forstår at det finnes andre enn dem selv i verden. 

Lyspunkter? Jo da.



Ingen overfaller meg med uønskede klemmer lenger, ingen stiller spørsmål om hvorfor man synes så lite og de som føler intens trang til å se mitt blide (hm. hm.) åsyn, spør om de kan komme. Og har jeg ikke lyst til å se noen, så kan jeg trekke frem smittevernkortet og avbestille hele besøket. For i en enmannshusholdning er man helt sjef
Flere hyggelige telefonsamtaler, meldingsutvekslinger og blomsterhilsener.
Og så har det poppet opp varetilbringere. 
Og så kommer våren, om ikke så lenge.

Så det står til liv, her i alle fall

Hilsen liv

lørdag 23. mai 2020

Å vente på søvn


Kjære deg
Det er natt, enda en natt. En natt som ikke ser ut til å bringe meg nærere Morfei armer. Ute regner det. De har satt opp nye lys langs den rare veien som går forbi. Der jeg stundom ser barn på vei til eller fra skolen, glade eller ikke fullt så glade mennesker som følger sine hunder, en og annen bil eller syklist, men ingen er der nå.


For det er natt. De fleste er godt forvart i sine senger og sover. Kanskje de drømmer urolig på grunn av regn og vind? Kanskje de liker trommingen av regn mot vindusruten? Ikke vet jeg. Jeg vet ikke så mye, bare at søvnen virker å være langt borte.
Jeg ser på den merkelige dansen trærne utfører i vinden. Hadde jeg giddet, kunne jeg kledt på meg, gått ut og «kjent på været». Da ville jeg hatt flere dansende trær å se på. Men, for å være ærlig, det bedre å sitte lunt inne, iført komfortable klær (les morgenkåpe), med en tekopp og et tent stearinlys. Av og an kommer en av kattene og lurer på om jeg har glemt «sengetiden» og svarer blidt at «nei, jeg vet at det er nå jeg burde ligge i sengen min. Men at jeg ikke er søvnig».



Jeg har en medlider i dette søvnløse landskapet. Vi veksler ord på nett og gir hverandre totalt ubrukelige råd. «Varm melk, gjerne med honning,» sier min medlider. Jeg kontrer med at melken mangler, men at honningen er tilstede. «Kamillete», er mitt tips. Og får et indignert «Phø» med tre utropstegn etter. «Har du vin?» spørres jeg. Jada, det står en flaske, nesten full, med rødvin i skapet, men den frister ikke. Så kommer en katt og undrer på om det er mulighet for en smule servering og det er det jo. Alltid. Jeg ser bare at det glitrer i øynene hans, jeg vet hvor saker og ting er og trenger egentlig ikke så mye lys, for å finne frem.
Oppdrag utført, men det var flere ønsker på gang. «UT?». Kort og kontant «Nei». Katt resignerer og finner seg plass på bordet bak skjermen.
I mens har det kommet flere forslag: «Har du spist akkurat nok? Er du kald på føttene? Hva med en varm dusj? Du kan forsøke sofaen i stedet for sengen. Har du forsøkt å sette på radioen lavt?» Jeg respondere og sender en godtnatthilsen og logger av.
Noen ganger er nettene slik. Jeg får gjøre som jeg pleier, akseptere at det tar tid. For jeg sovner nok, til slutt.
Så jeg finner frem Martin Luthers skrifter og lesebrillene og satser på at det blir så knusktørt at jeg bare sovner.

Hilsen liv

lørdag 7. september 2019

Uff da

Kjære deg
Du har fått med deg at det er lokalvalg i år?
Da skulle man tro at det er de lokale politikerne, de lokale sakene og hva de "lokale innbyggerne" ønsker som dominerer media?
Skulle ønske det.

For å ta ett eksempel
Jeg bor et sted hvor det ikke er en eneste bom, det kan nok komme, men finnes ikke nå. Hvorfor er det så om å gjøre å tute meg ørene fulle om hvor forferdelig/flott det er med bommer?
Jeg leter med lys og lykte (til og med i den lokale blekka) om hvordan det skal tilrettelegges for videre utvikling av næringspolitikk, skolestruktur, vedlikeholdprogram for vann og kloakk, hvor det skal bygges eller ikke bygges, hvor det skal hugges skog eller ikke, Jeg forsøker å finne ut om det blir flere private barnehager, om eldreboliger skal samles under en privat paraply og så videre. I min kommune.

FINLESER jeg avisen finner jeg drypp.
Heldigvis er det "no-go" for politikere (riksarten) på det man før i verden ville kalle gamle/sykehjem og de lokale har fått så mye pepper før at de har lært.
PÅ tv, i radio og i aviser, strutter "de store" med sitt. Uten at de snakker om hvordan de skal forbedre kommunenes økonomi og lignende.


BOMPENGER, opp ad stolper og nedad vegger, la vær å hjelpe flyktninger (som et parti konsekvent bare kaller migranter) kommunereformen smaker kanskje litt av fugl, men de lokale politikerne har kanskje ytterste ledd av lillfingeren, på det rattet.
JEG ER LEI OG KVALM.

Godt valg

Hilsen liv

torsdag 6. juni 2019

Å vente på tordenværet

Kjære deg.
Jeg tilhører den sorten som blir værsyk. I dag har jeg tilbragt mye av tiden under dynen. Med feber og andre morsomheter. Feberen er vel et resultat av jojovær, kommende møkkavær med torden og greier og et aldri så utbrudd av betennelse (leddgikten sørger for det).
Jeg har jo seng (sofa) på verandaen og lurte litt på hvorfor jeg ikke gikk dit ut ut. Jeg hadde ikke noe behov for mørkt og stille rom. Så gjorde jeg det.
Det var deilig.
Nyvasket luft, sol på skrå under taket, katter i benken og en toliter med saft og et glass. En passe lettlest bok hadde jeg også. Jeg kroet meg litt, der jeg lå. Jeg har en tykk quilt tilgjengelig, om jeg føler for å holde ekstra på varmen, den var av og på. 
Plutselig spratt begge gamlegutta opp og forsvant under sofaen og så kom et skrall og vått. Jaja, tenkte jeg, da få vi vel en time med dusj og bråk. Ble det slik? Ikke vet jeg. Jeg sovnet.



Jeg er ikke helt restituert, men tordenværet er forbi. Og gutta hadde funnet seg plasser ved pølleputen.
Hilsen liv

torsdag 7. februar 2019

Om tid, ønsker og umiddelbar tilfredsstillelse

Kjære deg.
Vi har det så travelt, vi mennesker. Vi skal rekke så mye, oppdage så mye, realisere oss selv og kanskje andre. Vi finner opp apper, dingser og saker og zapper og klikker lystelig, både på tv og annet.
Vi stormer gjennom tiden som om den MÅ overvinnes på en eller annen måte. Eller slås ihjel.
Vi bombarderes med syns- og hørsels-inntrykk. Men følelsene de skal kun vises via skjerm.

Hva om vi satte ned tempoet litt? Hva om vi ikke var redde for stillhet og langsom ro? Hva om vi møttes ansikt til ansikt? Hva om vi ikke måtte ha alle de rare tingene? Gikk verden under av det?



Fremskritt er mantraet.
Ordne det på nett, behøver ikke fremmøte, klikke deg inn på (velg selv) så blir det så bra så. Gjør det selv.
Men hva er egentlig fremskrittet i alt dette?
Hvilke goder ligger i det å ikke møte mennesker lenger?
Nei da. Jeg er ikke i mot internett og andre rare greier, men jeg synes det tar fullstendig overhånd.
Mennesket er ikke digitalt, men i aller høyeste analogt. Har man glemt det?

Hilsen liv

onsdag 14. mars 2012

Lese

Kjære deg.

Mye vann har rent i havet, pleier de å si, når lang tid har gått. Mye vann har rent i havet siden jeg lærte å lese. Det har vært en stor kilde til glede. Ikke bare viten, men trøst, flukt og glede har bøkenes verden gitt meg.
Det er leit å lese at ganske mange unge i dag ikke synes noe om litteratur. Jeg tror ikke de vet hva de går glipp av. Jeg tror at de "filmene" som spilles i egen hjerne, mens man leser, overgår det meste av det finurlige regissører kan frembringe.
Jeg leser sjelden bøker jeg har sett filmatisert og ser veldig sjelden filmer bygget på bøker jeg har lest. Noen unntak er det alltid. men etter min erfaring byr det svært ofte på skuffelser. Kan hende det ikke er like ille å lese etter filmen, men å se etter boken, det har skuffet.
Tilbake til viten, trøst, flukt og glede. Viten finner man ikke bare i bøker, man finner noe der, men mye må man nok ta til seg gjennom erfaringer i livet. Det er nok ikke uten grunn at det heter livets skole.
Bøker kan gi trøst. Tanker andre har tenkt om eller i forbindelse med noe som volder en sorg kan leses og gi trøst, om man ikke finner trøst på noen annen  måte.
Som barn flyktet jeg ofte inne i en bok, jeg gjør det fortsatt i noen grad. Og der er ikke flukten sjangerbestemt eller fastlagt. Men man unnslipper på et vis. Dagen eller saken man flykter fra.
Glede får man også. Ikke bare over ord, men bilder og annet som følger med boken gir glede.


Hilsen liv