I utakt eller takt?

 Kjære deg

Tiden går, jeg er fortsatt litt i utakt med tiden. Ikke skriver jeg så mye heller. Du vet jeg har flyttet? Fått en ny "tumleplass"? Den har invitert til refleksjon og noen aha-opplevelser. 
Men jeg kommer ikke i takt med tiden, her heller. Ikke helt.
Jeg ser mange flere mennesker enn før, snakker oftere med folk jeg setter pris på (pluss noen jeg ikke setter pris på)
Hva vil jeg? Si det, det vet jeg egentlig ikke selv. Jeg tror jeg har funnet det helt greit "å la livet skje meg". 
Men, en ting har jeg oppdaget om meg selv. Jeg trives med eget selskap, jeg trives med bøker, musikk og blomster. Jeg trives med "syras" som strekker seg over tid. Jeg gleder meg over farger som klinger sammen. Jeg synes det er fint at noen ikke klinger sammen, like som ikke alle mennesker klinger sammen. Og det er vel slik det må være?

Så var det tiden da. Kjipt å våkne grytidlig, for det gjør jeg fortsatt. Kjipt å ikke kunne kjøre "Brandeburgerkonserten" på full guffe klokken fire i natten. Det bor tross alt andre i samme i hus. Ultrakjipt at "mine" butikker ikke åpner før ti. Jeg er helt klar for "shopping" klokken 7. Mine butikker er snart ikke tilstede lenger, en etter en har de lagt ned eller flyttet til helvesteshus.
Mat får jeg jo tak i, nesten døgnet rundt, men ikke glidelåser, fine stoffer og akvarellfarger eller godt papir, det er langt verre. 

Jeg skal ikke klage for mye, for fortsatt har jeg bokhandelen i første etasje (åpner kl. 10.00), er jeg ikke i humør til å lage mat selv, er det ikke langt til ferdiglaget.
Skulle jeg ønske meg en god flaske vin, er det heller ikke langt dit. Men det er lenge å vente, noen ganger. 

På denne tiden pleier våren å vise seg i all sin prakt, nå er den en smule forsinket. Verandakaffe må inntas i varmedress og votter, men det endrer seg. 
Helsemessig har jeg det rimelig bra, så jeg burde være fornøyd. Blir nok det når jeg kommer i takt med tiden. Og ved neste "syras" skal lage denne fuglen.

Kan være ensomt å være morgenfugl helt alene.
God vår.

Hilsen liv

Tid og meg

 Kjære deg
Jeg har skaffet meg smartklokke/treningsklokke/dum dings. Min snille og flinke lege foreslo at jeg kanskje skulle gjøre det, grunnet en hjerteklaff som ikke klaffer. 
Den dumme dingsen forteller om slag per minutt (puls kaller de det vel) både den vanlige og hvilepulsen, oksygenmetning av blodet, blodtrykk (om jeg gidder), skritteller og søvn i løpet av et døgn. Pluss at den gir beskjed om værmeldinga, om noen ringer meg eller sender meg en melding, musikk og fåglarna vet hva.
Dessuten kjefter den på meg om jeg sitter i ro for lenge av gangen. Beveg deg, sier den og legger frem et helt treningsopplegg. Forstyrrende for en innbarka bokorm.

Jeg har et anstrengt forhold til armbåndsur og andre saker og ting som skal has på kroppen. Jeg er vant til å leve lykkelig uvitende om tid, annet enn opplevd tid. Den er enten kort eller lang.

Det har skjedd et samme med den dumme dingsen som med andre "ta-på-saker" den får stort sett ligge i ro. Nysgjerrigheten tar i blant overhånd og jeg sjekker at det fortsatt er liv i både meg og den dumme dingsen. Det er det. Mer i meg enn i den dumme dingsen. Men jeg ser hva legen mente, det kan være morsomt å følge med på hjerteaktiviteten. Daglig bruk blir det ikke. Det er sikkert og tiden går uansett.

Hilsen liv

På tur

 Kjære deg.
Endring av ståsted kan bevirke mye rart. Jeg dro på tur. Ingen liten tur heller. Først til Trondheim, der jeg hadde noen herlige dager med en alle tiders venninne. Jeg/vi foretok ikke de store utfluktene, men hadde det deilig på en veranda. Mye snakk, mye latter og vakre solnedganger.

Tiden bare forsvant og dagene ble for korte. Hadde jeg flaks og kamera ble dette godnattsynet.

Siden jeg var i Trøndelag, var det mye jeg ville se. Jeg er så heldig at jeg gode og kunnskapsrike venner som gjerne deler hus, bil og viten med meg. Så Inderøy neste stopp.

Krigshistorie og annen historie opptok dagene og vips, så hadde jeg vært på tur i fjorten dager og måtte hjem. Men jeg rakk å kjøre over en rosa bro og rundt Snåsavannet.

Siden det ikke var ledig sovekupé, satt jeg pent og pyntelig i et sete. Nesten. Grunnet smittevernstiltak var setet ved siden av ledig, så jeg krøllet meg sammen og fikk noen timers søvn. Likevel fikk jeg med meg fullmånen over Dovre, magisk. Vel fremme i Oslo ventet jeg på en buss som kunne ta meg hjem. 
Jeg tror nesten jeg trengte ferie etter ferien. Men du verden for en flott tur. 


Hilsen liv

Høst

 Kjære deg.
Det er høst, høst i årstidene, høst i livet og høst i hjernen. Forundrer meg ikke særlig. November står for døren. Med prejul i tankene, covid-19 blant menneskene, lett (?) irritasjon over alle hensyn som må tas og mørke. 

Misforstå meg rett, høsten er ofte vakker. Spesielt med sol over fargeeksplosjonene i naturen. Oldmortreet kler seg i gult, som virkelig ser ut som gull i solen. Lønnetrærne briljerer med farger fra fiolett og videre over spekteret. Hmm.. Blått ser man ikke så mye av på bladverk, men noen høstblomster tar blått på alvor. 

Jeg hadde (til frost og sne kom) noen som lignet på kornblomster i skråningen her. De lukket seg om natten. 

Høst- hører med

Hilsen liv

Det nye livet

Kjære deg,
Er du spent på hvordan det nye livet vil se ut?
Postcoronalivet som kommer neste år eller året deretter?

Hva har vi (eventuelt) lært av å være i kriseberedskap over tid?
Hvem er virkelig viktige i vår hverdag?
Hvem får hjulene til å gå rundt?
Og når får vi en "vanlig hverdag" igjen?

For tiden er det langt flere spørsmål enn svar.

Likevel, før eller siden vil livet "normaliseres". Om det innebærer en utvidet sosial distanse i forhold til klemme og håndhilse- samfunnet vi kjente, vet jeg ikke.
Det jeg vet er at livet og verden vil gå videre. Solen vil skinne, regnet vil strømme, blomster vil blomstre og poteten vil gro i jorden.
Mat vil bli laget og spist, musikk komponert og fremført. Latter vil lyde og ekteskap inngås. Gråt vil høres, tårer vil trille, død og skilsmisse vil foregå. Barn vil bli unnfanget og født. Og vi, vi vil fortsatt være mennesker.

En annen ting jeg vet  er at sjelden har et smil betydd så mye.
Hilsen liv

Hvem skal vi snakke med? Til slutt?

Kjære deg
Nå har april kommet, og koronaviruset. Jeg har vært alene i snart fire år, det er snart tre år siden jeg døde og jeg merker at jeg slipper taket. Og lager meg et nytt hverdagsliv.

Viktigheten av å se eller snakke med andre synker.
Jeg "snakker" på nettet, med noen. Og på telefonen, de er dog færre.

Når dette er over, når Sars 2 Covid - 19 har blitt lagt i lenker og både lokalsamfunn og verdenssamfunn begynner å finne tilbake til tilnærmet normalitet, hva skjer da?
Hvem snakker vi med, hvordan snakker vi med dem og om hva?
Og hva vil normalitet bety og være, når den tid kommer.

Jeg undres.
Hilsen liv

Ikke ferdige med #metoo

Kjære deg.
I fjor var #metoo-året. I år er det på tide å krabbe seg inn i varmen igjen og få posisjoner, både i forretningsliv og politikk, for dem som fomlet og famlet over andre menneskers kropper.

Intet lært, ser det ut til. Intet endret seg. En del kommer med vamle bortforklaringer og fremstiller seg selv som ofre. Ikke for tafsing og slikt. Men for at noen våget å sette spørsmålstegn ved deres dømmekraft og gjerninger.

Herregud, vi har lidd i et år eller så -, nå er det nok. Synes å være omkvedet.
Var det nå noe å ta på vei for? Er det underliggende spørmål.
MITT liv er ødelagt, min karrière og mine mål skal opp og gå igjen. 

La oss se på tre fremtredende menn (de er stort sett dem som tafser og ter seg ille). Fra tre ulike partier. La oss se på:
Giske - etter at han fremsto som angrende synder med stort endringspotensiale viser han at han egentlig ikke har endret seg, eller ennå verre, han har ikke forstått hva det hele dreier seg om. Hans våpendragere synes han har vært ute i kulden (var han nå egentlig det) for lenge og mente han var klar til nye posisjoner. At varslere mot Giske skulle måtte arbeide med den de hadde varslet om, betød ingen ting. Makten er søt.
Leirstein kom også inn i varmen, på et vis. Unge mennesker skulle på nytt bli ledet av en som ikke hadde vett til å si: Dette kan jeg ikke gjøre, av hensyn til det man vet jeg har gjort. Dårlig selvinnsikt, dårlig tid, for makten er søt.
Tonning Riise fikk "fornyet tillit" av deler av partiorganisasjonen. Og skulle inn i varmen. At det var for tidlig, spiller ingen rolle. Makten er søt.

Felles for disse er at hverken de selv eller organisasjonen rundt dem tar helt på alvor det som felte dem.

Fire års karantene fra politiske verv av noe slag, skulle være normen for #metoo-mennene.

Hilsen liv

Tungt på toppen

Kjære deg.
Om man ser på de såkalt toppene i dagens politiske liv er det kvinner og kvinner og kvinner å se. Kvinner som man skulle tro at ville se med forståelse på abortspørsmålet.
Gjør de det?

Vi har en Erna som så inderlig gjerne vil være stasminister (ikke tastefeil) at hun appellerer til disse som kaller kvinner som tar abort for barnemordere.
Vi har en Siv som sitter stille og gjør sitt for å omfordele fra de fattige til de rike, de rike finner alltid en løsning på abortspørsmålene sine. Penger trumfer alt-
Vi har en Olaug som tier når en liten mørkemann sier at: Kan du bære frem en, kan du bære frem to. Han som ikke kan bli gravid en gang.
Vi har en Trine som protesterer for all verden, men er lystig med på ferden.
Vi har mange som i maktglede gjør som katten under.

Kan vi ha det slik?
Hilsen liv

Vintertanker

Kjære deg

Det er kaldt i vintelandet vårt. Ikke bitterlig kaldt, men likevel, kaldt. Jeg kjenner det på kroppen, i år også. Og kroppen reagerer med uvilje.

Hendene er ikke lettrørlige, hvert eneste brudd som har vederfart mine knokler, verker. Hjernen blir en frossen grøt, den blir langsom.
Jeg får vondt i viljen når det gjelder å bevege meg utendørs og synker temperaturen for mye, får jeg vondt for å puste. Turen til postkassen (som nesten er brøytet ned) utsettes og utsettes.

Akkurat nå er det minus åtte grader ute.

Jeg ser ut av vinduet, solen gløtter over kanten, den lager diamantreflekser på sneen. Vakkert. Men selv ikke diamantene er noe som får meg til å ville gå ut.

Heller ikke fargespillet på himmelen gir meg lyst til å gå på utsiden.
Jeg har bare lyst til å sove, men får ikke. Jeg bærer ved inn og aske ut.
Kanskje jeg bare skulle tulle meg inn og gå i hi?

Jeg fyrer, selv om temperaturen inne er god, fryser jeg. Ullen er en nødvendig, god venn, men ikke god nok til å gi meg arbeidslyst. Jeg blir dvask og uvirksom. Og dermed får man en nedadgående spiral. Akk ja.

Jeg vet våren kommer, men akkurat nå virker det ikke slik.
Jeg er ikke og har aldri vært vintermenneske.
Og nå tror jeg ikke akkurat det vil endre seg.

Hilsen liv

Tanker om vennskap

Kjære deg

Jeg sitter her med noen morgentanker. Om vennskap. Og venner.

Kan man være venner uten å være glad i? Kan man være glad i uten å være venner?

For å ta det første spørsmålet: Jeg har ikke så mange venner som jeg kan snakke ansikt til ansikt med, lenger. Det blir gjerne slik etter som årene går. Og det har jo litt å si om man har klart å bygge et nettverk rundt seg. I mitt tilfelle ble det si at venner forsvant etter hvert som livet endret seg og etter at man trådte ut av arbeidslivet.
Arbeidslivet kan gi deg gode venner, det gir deg i alle fall en form for tilhørighet og noen kolleger. Så slutter den perioden i ens liv. Noen av kollegene og vennene forsvinner. Spesielt om arbeidet ikke skjer i din egen by eller hjemkommune. Noen blir, men den felles plattformen blir borte og er ikke lenger «limet» i vennskapet. Kan nok hende man fortsatt vil betegne dem som venner, men er man glad i dem?

Så har du dette med at sykdom, egen eller ektefellens, gir begrensninger, ikke bare i tiden man vil bruke utenfor hjemmet, men også i hvilken grad man får en aksjonsradius. Det krever utholdenhet å være venner med noen med både begrensninger i tid og aksjonsradius. Og dem du trodde var venner, blir borte eller reduseres til bekjentskaper.

Og så har du dem som du egentlig aldri blir glad i, tross alle gode intensjoner. De kan være nærværende og snille, men likevel, ute av øye – ute av sinn.

Glad i, men ikke venner?
Det er en tøff nøtt for meg. Det er så mange borte, som jeg en gang var glad i, men jeg vil ikke betegne dem som venner. Jeg tror det ofte kan være slektninger. Jeg har ikke så mange igjen av dem heller. Men jeg tenker på en periode i mitt liv hvor et menneske jeg virkelig var glad i, ikke ville snakke med meg, se meg eller ha noe med å gjøre. Sluttet jeg å være glad i vedkommende? Nei. Var vi venner? Nei. Ble vi venner etter hvert? Tja, i alle fall på talefot. Er jeg fortsatt glad i vedkommende? Ja.

Sist, men ikke minst, hva er venner og vennskap?

Hilsen liv

Krevende forhandlinger, sier Siv og Erna

Kjære deg
Nå begynner de med forhandlinger for å kunne få dannet en flertallsregjering i Norge. Og DET blir vanskelig sier de involverte og eksperter og så videre.
Milevis og nesten ikke til å bygge bro over ulikhetene, sier de.

Et lite tips:
Det kommer til å komme klager i mediene, De ulike partirepresentantene vil kalle hverandre uansvarlige og kravstore. Ekspertisen vil kaste frem ulike scenario, snakke om mulige brudd, kanskje et lite symbolsk brudd vil komme (time out), men så, etter passende tid, vil de impliserte tre frem for kameraene, klemme hverandre og si: "Jammen var det hardt, men vi klarte det" og en borgerlig flertallsregjering vil være et faktum.

Var det egentlig noen fare for at de ikke skulle bli enige? Neppe. En stasminister og en partileder som har klart å dra partiet sitt inn i regjeringssalene etter mange år i ødemarken, gir ikke opp regjeringsdrømmen så lett. Krykkepartiene har allerede glemt alle fortredeligheter, lokkemat og løgner og alt er bare fryd og gammen. VI HAR EN BORGERLIG FLERTALLSREGJERING; HALLELUJA, for å låne i alle fall ett ord fra Krf.

Men er det bra for landet og innbyggerne? Jeg tviler.
Kan vi stole på våre politikeres vilje til å gjøre det beste for land og folk og ikke bare "meg og mine venner"? Jeg tviler.

Jeg tar en kopp kaffe i mellomtiden.

Hilsen liv

Takk for det gamle

Kjære deg
Disse ordene er et fast tilbehør til godt nytt år.
I dag slutter 2018. Vi kom oss gjennom det året også. Kanskje ikke uten skrammer og sår, men vi er her, fortsatt.
Nå starter 2019, hva byr det på? Ikke vet jeg, men man får ta imot det som kommer, som det kommer.  Huske at det alltid er noe å lære, huske at det ikke alltid er så vondt ment som man selv oppfatter det.
Huske på å tilgi det som kan tilgis og gjøre seg ferdig med det som ikke kan tilgis.
Ikke skaffe seg en ny sekk fylt av bare vondt. Vondt kommer så lett. Godt kan man måtte lete etter. Men det finnes alltid en strime av godt, om man ser etter.
Og huske at en selv er sikkert mer verdt enn en selv tror. Godt år. Med opp og nedturer, gleder og sorger, gode minner og mindre gode minner. Med andre ord: Ha et rikt liv også i 2019.

Klem
Hilsen liv

Førjulstanker

Kjære deg.
Nå kommer julen stormende mot oss. jeg er ikke  helt sikker på hva jeg synes om det.

Nå skal det medgis at jeg forfeiret litt jul i helgen: Besøk hos Bror og svigerinne, og min eldste kom også. Mat og drikke var, som alltid, upåklagelig, der i huset.
Og tiden forsvant fort.
Latter og pakker, vin og vitser, Jo da, det var en god tid, tross slarkete ryggrad og hvinende hofte.
Søvnen skulle nok ha vært lenger før jeg satte kursen mot barnebarn og datter to.
Vi måtte bli kjent først, min yngste datterdatter og jeg, vi hadde aldri snakket med hverandre før. Litt tid tok det, før jeg fikk være Mo. Men snart kunne fanget være en fin plass å sitte. Og min dattersønn kom opp fra "hulen" og forklarte den minste at jeg var en Mo. Og hva det innebar.
Min eldste datterdatter kom hjem fra celloøvelse og holdt en spontankonsert for sin Mo. Skulle bare ønske det hadde vært litt mindre behov for smertestillende.
Snart var det veien hjem og tilbake til gamle gutter og gamle vaner.

Å sove i egen seng hjalp mye på en vond rygg, men likevel var noe på tok på mandag (og tirsdag). Et savn, et egoistisk ønske om å se dem alle, mye oftere, slo an en meget blå tone.
Nå ja. Tell dine gleder. Det gjør jeg. Og tenn et lys i stedet for å forbanne mørket.

Hilsen liv

Kjære deg
Denne helgen skal jeg ikke være her, som her hjemme.
Det er nytt, egentlig.
Siden jeg ble alene har jeg ikke sovet borte. Jeg skulle ha, men det kom alltid noe i veien. Eller så kunne besøket gjøres unna på en dag.
Nå skal jeg farte både hit og dit, sove i ulike senger og snakke med mennesker ansikt til ansikt. Ikke via en skjerm eller telefon, eller her hos meg.
Jeg gruleder meg,
Men pakkesanger skal overleveres, cellokonsert overhøres og barnebarn lekes med. Bror skal ertes og mat skal spises.
Og når jeg kommer hjem igjen, skal jeg sukket lettet over å ligge i egen seng.

Hilsen liv

Husket du å takke?

Kjære deg.
Dette var et spørsmål jeg ble stilt, oftest av mor, mens hun hadde stemme og ork.
Som regel husket jeg å takke. Ikke alltid.
En grandtante ga meg alltid hjemmestrikkede strømper til jul. Brune, lange strømper, som klødde. Hadde de ikke klødd, hadde jeg vel hatt lettere for å si takk, men takken satt fryktelig langt inne. Mor både så og visste, så et dult i ryggen var nok med på å frembringe et ikke dyptfølt takk. Om hun var i nærheten, Hvis ikke, kom spørsmålet: Husket du å takke?
I dag ville jeg nok sagt det samme til mine barnebarn, om de hadde fått slike gaver, frembrakt med omtanke og henders arbeid. Men det er få som strikke brune, lange strømper som klør, nå.
Jeg strikker ikke lenger og savner det, men den tiden fingrene fortsatt var villige til å håndtere strikkepinner og garn, ble det sokker og strømper, gensere, jakker, tunikaer og ytterplagg til stor og liten. Men ull som ikke klør ble alltid valgt.

Nå er det mer man bør takke for, enn brune, lange, hjemmestrikkede strømper, som klør eller ikke. Men husker vi det?
Vi som har trukket vinnerloddet her i livet.
Husker vi å si takk til dem som gjør oss en tjeneste, liten eller stor?
Husker vi å si takk for at vi slipper bomberegn?
Husker vi å si takk for at vi har et sikkerhetsnett i hverdagen vår?
husker vi å takke for at vi har en natur som gir oss bær og vekster?
Husker vi å si takk og telle våre velsignelser hver kveld?
Eller tar vi det hele som en selvfølge?
Takk for at du leste 💕

Hilsen liv

Tragedie eller komedie

Kjære deg.
Noen ganger er det ikke lett å se om det er en tragedie eller en komedie som utspiller seg foran ens egne øyne.
Noen ganger er det heller ikke lett å se om det er en tragedie eller en komedie som rammer en stat. Som for eksempel Hellas.
Men det man kan se er at penger er alltid det viktigste.
Hellas har lånt penger. Hellas har brukt penger. Hellas kan ikke betale sin gjeld. Så kommer knivene frem. Kutt her, kutt litt der, lag et dypt kutt akkurat der.
Jeg er smertelig klar over at man har behov for et finansvesen, med banker og alt til faget henhørende. Og der hvor "storbanker" er involvert, er det bankene som må reddes.
ESB skal fortsette å hjelpe Hellas etter at de stemte nei til den planen de var forelagt.
Tragedien er at det alltid er "den lille mann og kvinne" som må betale kalaset deres "herrer og mestere og banker" lager.
Komedien er vel at de som trodde de kunne tvinge en annen kurs på grekerne fant ut at det kunne de ikke.
Men uansett, jeg er redd det er mange tragedier i vente, for gresk ungdom og for greske hverdagsmennesker.
Finnes det en deux et machina som kan trå til? Eller må de alltid leve med forsiktighet?

Hilsen liv.

Sløsing med liv

Kjære deg.
De siste tiders terrorhandlinger, dessverre med utspring i islam, her i Europa, gir meg vondt. Ikke fordi det er meg det går ut over, annet enn i sjelen, men det er så unødvendig mange liv som går tapt. Og så mange som ikke tør å leve sitt liv.
Jødehatet viser sitt stygge ansikt igjen. Det har aldri vært borte, men jeg har medfølelse og forståelse for de jøder som foretrekker å skjule sin herkomst. De som ikke tør å gå med jødiske symboler i hverdagslivet sitt, de som hetses og spottes og trues på livet, kun for en ting. De er jøder. Lyder det ikke skremmende kjent?
Hva gjør at det trekkes en smule på skuldrene av dette? Skal vi sitte og godta (igjen) at det er ok å hate jøder og ønske dem døde? Vi gjorde det samme i forrige århundre.
Kan det ha noe med at det er blitt flere muslimer i Europa?
Jeg ser med bekymring på unge muslimer, født og oppvokst i relativ trygghet her og ellers i Europa, synes det er OK å drepe, for tegningers skyld. At det er OK å drepe, hetse og plage jøder. At de samme unge (og eldre) muslimer krabber fort inn i offerrollen og viser til sosial marginalisering og at det etter deres mening er alle andres feil. De kan da ikke vare psykopater alle sammen?
Og flytter man blikket, finner noen de greit å halshugge 21 koptisk kristne. Ikke bare det, men de skryter av det også.
Verden er gal. Jeg blir gal og ønsker meg fred og medmenneskelighet.. Nå.  Ikke flere selvmordsbombere, terrorister, skyteepisoder eller halshugginger. Det er mer enn nok, nå!

Hilsen liv

Et kort julebrev

Kjære deg.
Nå er det atter den 24. desember og her i landet feirer vi jul fra klokken 17.00. Med mat og drikke, sang og salmer og gaver i overmål, for dem som kan.
Feirer vi oss selv? Vår egen gavmildhet? Si det.
For min del er det viktig å feire med glede.

Hilsen liv

Stillhet og mygg

Kjære deg.
Det er en stund siden du har lest noe nyskrevet her. Grunnene er mange. Du kan si at livet kom i veien for tastaturet. Et liv leves forlengs og forstås baklengs, sies det. At det leves forlengs, det skal jeg si meg enig i, men at man alltid forstår sitt liv, sett i bakspeilet, er jeg ikke sikker på.
Et liv, mitt liv, byr på mye. Noen ganger er det så fullt at det ikke blir plass til "Brev fra et liv", ikke fordi det ikke er så mye å berette, men kanskje fordi det blir for mye å berette.
Og mye av det jeg ikke beretter skal nok få være der det er - i fred.
Noe kommer nok til å komme, de fleste brevene er tuftet på erfaringer. Det ville være merkelig om ikke noe vil synes her.
Bevisst skrevet ned etter at de er noenlunde fordøyd. Eller ganske ubevisst fordi det passet slik, der og da.
Jeg skrev at livet kom i veien for tastaturet. Kanskje det er fint at livet blir mektigere enn tastaturet? Jeg vet ikke, men jeg tror at det er bra at man noen ganger tar seg fri fra å formulere sitt eget liv om til tekst.
Det er myggår i år, i alle fall på mine trakter. Jeg har ikke lett for å få myggstikk, men i år har jeg rukket å få flere.
Nå skal jeg klø på et myggstikk, lese gjennom det jeg har skrevet og tykke publiser, om jeg synes det.

Hilsen liv 

Valgets kval.

Kjære deg.
Hver eneste dag foretar man valg, bevisste valg og ikke fult så bevisste. Noen valg må man ta og noen valg blir tatt for en, av andre, uten at man egentlig kan gjøre fra eller til. Noen valg tar livet selv for deg.
Selv om valget ikke blir tatt, bevisst og overlagt av deg selv, har det konsekvenser. Dermed er det duket for nok et valg. Egen reaksjon. Hvordan velger jeg å møte konsekvensene?
Grave meg ned i detaljer? Banne og sverte og gå i svart? Gå inn for å gjøre det beste ut av det valget som ble tatt for meg?
Til syvende og sist er det vel de valg som gjelder, de man foretar på bakgrunn av hendelser, ord eller egne valg. For det er klart, de valg man selv gjør, er ikke alltid de rette, de kan virke riktige der og da, mens konsekvensene viser at det var feil valg.
Hvor havner man da? Jo, tilbake i "valglokalet". Hvordan velger jeg nå? NÅ som jeg har fått et bedre overblikk? NÅ som konsekvensene av de valg jeg gjorde viser seg?
velkommen tilbake til valglokalet som heter livet. Gjør ditt valg.

Hilsen liv